Skal alt være morsomt, blir ingenting morsomt

På nyåret var jeg på Oslo-filharmoniens nyttårskonsert i Oslo konserthus. Pernille Sørensen var konferansier, og hun geleidet publikum gjennom konserten som tok oss gjennom den musikkhistoriske reisen fra Paris til Wien, An der schönen blauen Donau til La Valse. Selv har jeg ingen kort å legge på bordet om diskusjonen er klassisk musikk. Det hadde heller ikke kveldens konferansier. 

Sørensen er en bauta i norsk kulturliv, en av landets fremste komikere og passer til drøssevis av roller. Under konserten klarte hun å tilgjengeliggjøre stykkenes musikkhistoriske posisjon for publikum. Den røde linjen i pausenes innslag fra Sørensen var tydelig, nemlig at slike fjonge og staselige konserter ikke er ment for folk flest. Sørensen vitset mye mellom hvert stykke i bytte mot latter fra salen. Samtidig var det tydelig at humoren etter hvert vekket en viss apati blant flere i salen, og for flere kan det nok ha opplevdes en smule påtvunget.

Etter konserten satt jeg igjen med en følelse av at denne apatien kanskje peker mot noe mer bekymringsverdig: Stadig får humor større plass på skjermer og scener, som om alt må pakkes inn i humor for å være utholdelig. 

Stjerner som Sørensen tilhører norsk humors gamle skole. Da de trådte frem, befant norsk humor seg et annet sted. Humoren var naturlig, og de som kunne kunsten å få andre til å le ble løftet frem av åpenbare grunner. En fellesnevner for flere av komikerne i Sørensens generasjon og rang, var at de «ikke bare» var komikere til å begynne med, men at de opprinnelig hadde noe annet som hovedvirke. Deres plass i kulturen ble født ut av en hobby, og de var morsomme av natur uten å utelukkende identifisere seg med humoren i seg selv. 

I dag oppleves det ofte motsatt. Mange forsøker først og fremst å bli komikere, og det er mange om beinet. Skiftet vitner om en endring i forholdet vårt til humor. Ettersom det blir flere og flere som lever av å være morsomme, er det lett å oppleve at humoren blir prakket på oss. Derfor er det lett å gå lei.

Den blandes inn overalt, også der den ikke hører hjemme. Det er mulig det er digitaliseringen som har skylda, som i så mye annet. Stadig vender vi oss til nye og mer utålmodige måter å fordøye humor på. Humoren oppleves oftere som umoden, og av og til er den på bristepunktet til råtten. Det er jo tross alt ikke tilfeldig hva begrepet «brainrot» signaliserer.

Det er mye som vitner om humorfloden. Eksempelvis ble Robert Stoltenberg leid inn som «hovedkokk» under julas Kvelden før kvelden. Det skulle, og måtte jo selvfølgelig gå galt. For klimakset var ikke maten, men fadesen. Barna og bestemor skulle få lættis, og Hellstrøm ble til slutt hentet inn for å rydde opp. Der Hellstrøm kunne ha strålt som aldri før med kokkekunsten sin, måtte han knele for humoren. 

Det er riktig at det er lite spennende å se ribbe bli laget for tjuende gang etter boka. Men det er uklart om sirkuset gjorde kokkeshowet mer spiselig. Det som er sikkert, er at NRK lette desperat etter noe som skulle gjøre fordøyingen av ribbemekkingen enklere. Dessverre gikk de i fella. Humoren føltes atter en gang påtvunget, og alt annet enn naturlig.

Alle skal få deg til å le og du skal le av alle. Det er som om samfunnet står i fare for å lide av latterpest. Jeg blir ikke overrasket dersom apatien fra Oslo konserthus sprer seg utover byen som en saktegående pest. Vi må passe på at det ikke blir for mye «latter», for da er jeg redd at ingenting blir morsomt lenger. 

Forventer mer fra Jonis Josef

Unge mormonmisjonærer om tro, tvil og kulturfenomener