Antisemittisme
Kritikk krever presisjon – også når Israel diskuteres
I sitt innlegg hevder Rawan Jouhar at jeg bidrar til å gjøre legitim kritikk av Israel mistenkelig. Det er både feil og en alvorlig påstand.
Jeg har ikke hevdet at kritikk av Israel er antisemittisk. Og jeg har heller ikke forsvart israelsk politikk slik slik Rawan Jouhar hevder i Universitas den 22. januar.
Den nåværende israelske regjeringen er høyreradikal, delvis religiøs-nasjonalistisk og i åpen konflikt med både folkeretten og grunnleggende demokratiske prinsipper. Dens handlinger i Gaza og på Vestbredden fortjener hard, tydelig og vedvarende kritikk.
Det jeg skrev om, var noe annet: hvordan jøder i økende grad behandles som politiske representanter for denne regjeringen – i akademia, kulturliv og offentlig debatt.
Når jødiske studenter, forskere og kunstnere forventes å ta politisk avstand for å få delta på like vilkår, er vi ikke lenger i en diskusjon om statlig ansvar. Da er individet gjort ansvarlig for en konflikt det ikke kontrollerer. Det er denne praksisen jeg advarer mot.
Jouhar argumenterer for at Israel bør behandles på samme måte som Russland etter invasjonen av Ukraina. Sammenligningen fremstår intuitiv, men den holder ikke prinsipielt.
Russlands krig mot Ukraina er en imperial angrepskrig mot en suveren stat hvis eksistens Russland eksplisitt benekter. Målet er territoriell underleggelse og politisk utslettelse. I et slikt tilfelle er det rimelig å snakke om kollektiv internasjonal respons mot en aggressorstat.
Den israelsk-palestinske konflikten er fundamentalt annerledes. Den er langvarig, asymmetrisk og uløselig knyttet til gjensidige sikkerhetstrusler, okkupasjon, terror og eksistensielle fiendebilder. Israel handler ikke mot en nøytral nabostat, men i et konfliktrom der væpnede aktører eksplisitt truer statens eksistens og angriper sivile.
Dette fritar ikke Israel for ansvar. Men det betyr at konflikten ikke kan reduseres til samme moralske og politiske kategori som Russlands invasjon av Ukraina.
Å kritisere israelsk politikk er legitimt. Men å gjøre jøder kollektivt ansvarlige for den er det ikke
Å kritisere israelsk politikk er legitimt. Men å gjøre jøder kollektivt ansvarlige for den er det ikke.
Disse to tingene står ikke i motsetning til hverandre. Men de må holdes klart atskilt. Hvis ikke risikerer vi at kampen for menneskerettigheter mister sitt etiske fundament: prinsippet om individuelt ansvar og likebehandling.
Å insistere på denne grensen er ikke et forsøk på å kneble debatt. Det er et forsøk på å holde den redelig.
