Bemanningskrise
Kan hvem som helst jobbe i barnehage?
Studenter som skal bli barnehagelærere møter strenge krav for å passe på at vi er egnet til jobben. Hvorfor gjelder ikke det samme for de som ansettes i barnehagene?
Debatten om bemanning i barnehagen er pågående. Hva skjer med kvaliteten i det pedagogiske arbeidet når kompetanse og bemanning ikke strekker til?
Som barnehagelærerstudent er jeg klar over hvor viktig profesjonen er. Å være kvalifisert til et yrke innebærer å ha en bestemt kompetanse, og for barnehagelærere forventes det omfattende faglig innsikt knyttet til barnehagepedagogikk. Vi blir kontinuerlig vurdert, og vi skal vurderes som skikket til å jobbe med barn.
Jeg bærer med meg over ti års erfaring som barne- og ungdomsarbeider, og ut fra det jeg har sett i praksis, sitter jeg spesielt igjen med ett ubesvarte spørsmål: Hvorfor stilles det så store krav til studenter, når min opplevelse er at «hvem som helst» kan jobbe i barnehagen, så lenge politiattesten er ren.
Barnehagen og barnehageprofesjonen er et resultat av en politisk vilje både til å ivareta barns behov her og nå, men også legge grunnlaget for deres utvikling som fremtidige samfunnsborgere. Dette reiser spørsmålet om hvorvidt slike ambisiøse mål kan realiseres uten å sikre høy profesjonell kompetanse og faglig tyngde i personalgruppen.
Barnehagen er avhengig av profesjonsutøvere som besitter kompetanse til å omsettelovverkets intensjoner til praktisk pedagogisk virksomhet. Rammeplanen fungerer ikke som en lærebok der man kan tilegne seg kunnskap om barns utvikling, utvikle forståelse for hva danning til demokrati innebærer, eller få innsikt i hvilken betydning lek og vennskap har i barns liv.
Men når bemanningskrisen er som dypest, virker det som alle krav forsvinner. Behovet for vikarer er konstant, og resultatet er at det ofte er nok å «stille opp» for å få jobb, uavhengig av erfaring, kompetanse eller forståelse.
Jeg har selv stått i situasjoner med nyansatte vikarer uten noen form for forståelse av profesjonsetikk. Kontrasten mellom forventningene til oss som skal inn i profesjonen, og praksisen ute i barnehagene, er slående. Vi studenter blir gjort tydelig ansvarlige: Er du ikke skikket, får du ikke fortsette.
Og det er helt riktig – barn fortjener trygge og kompetente voksne. Men hvorfor gjelder ikke det samme for alle andre som jobber der?
Bemanningskrisen brukes som forklaring. Og ja, krisen er reell. Men den kan ikke gjøres om til et skalkeskjul for å slippe inn hvem som helst – spesielt i møte med de mest sårbare.
Når desperasjonen blir stor nok, virker det som terskelen for ansettelse synker til et nivå der barna ikke lenger får den kvaliteten og kompetansen de har krav på. Og hvem taper på det? Jo, det gjør barna.
Når ufaglærte settes til å gjøre samme jobb som faglærte, uten den samme kompetansen, svekkes profesjonens status. Det skapes et inntrykk av at «alle kan jobbe i barnehagen», at fagkunnskap ikke er viktig, og at barnehagepedagogikk er noe hvem som helst kan løse med sunt folkevett. Barnehagen er en pedagogisk institusjon, og det krever kompetanse å drive pedagogisk arbeid.
Barns trygghet kan ikke være avhengig av tilfeldigheter eller flaks
Jeg mener ikke at ufaglærte ikke har en plass i barnehagen. Mange gjør en fantastisk jobb. Men det må være et system for opplæring, veiledning og vurdering av egnethet. Barns trygghet kan ikke være avhengig av tilfeldigheter eller flaks.
Hvis vi virkelig mener at barnehagen er en viktig samfunnsinstitusjon, og at barna våre fortjener profesjonelle voksne, må vi begynne å ta bemanningskrisen på alvor, ved å styrke profesjonen, satse på kompetanse, og ved å sikre at alle som jobber i barnehagen faktisk er egnet til det.
