Musikkanmeldelse
Visepop for emosjonelle vrak
På Herper alt tar Kaja Gunnufsen det hun alltid har vært best på – selvforakt, sår lengsel og samfunnskritikk – og organiserer det i et album som føles mer helhetlig og musikalsk ambisiøst enn tidligere.
Albumet blir av artisten selv beskrevet som et slags destruktivt selvhjelpsalbum – en tidskapsel fra to år der hun har vært et emosjonelt vrak. Det setter tonen for plata: ærlig, direkte og ofte ubeskjeden i sitt følelsesregister. Tekstene treffer der det gjør vondest, med små, gjenkjennelige observasjoner som inspirerer til både latter og hulking hos lytteren.
Alt er jævlig!
Albumets introlåt, med den spennende tittelen «Intro», iscenesetter et rolig kaos. Kort oppsummert er alt helt jævlig. «Da vi trodde ting ikke kunne bli noe verre, tror du pokker ikke 7-Eleven fikk merch, dessverre» synger Gunnufsen innledningsvis. Som en som selv har «tæsjet» 7-Eleven-merch i en halvhjertet kamp mot kapitalismen – også kalt fylla – føler jeg meg allerede sett.
«Drøm» bygger på kaoset med et nesten hektisk uttrykk. Trommene er fremoverlente, melodien insisterende, og teksten kretser rundt ønsket om noe annet – uten å helt vite hva. Det er en låt som ikke gir rom for hvile, annet enn i det deilige refrenget der Gunnufsen repeterer «er det her en drø-ø-ø-m?».
Også låten «Mange ting» hører hjemme i det hektiske landskapet, og minner mer om Gunnufsen fra debuttiden med albumet Faen Kaja. Den pakkes inn som lett pop, men teksten er overfylt av bekymringer, detaljer og indre støy. Gunnufsen synger ikke om å være overveldet – hun iscenesetter det i låtstrukturen.
Brutalt ærlig selvportrett
Der Gunnufsen tidligere har brukt humor som et slags skjold, finnes det her flere låter der selvutleveringen er mindre filtrert. «Pyton» er det tydeligste eksempelet: en låt som både tekstlig og melodisk insisterer på ubehaget. Den er ikke bygd for allsang eller umiddelbar forløsning, men for gjenkjennelse – den typen som sitter litt for tett på.
Tittellåten «Herper alt» fungerer nesten som albumets tese. Her er det ingen dramatisk oppbygning, bare en nøktern konstatering av et mønster: ting går galt, ofte på grunn av en selv. Låten er enkel, men nettopp derfor treffer den så hardt.
De stillere rommene
Midt i albumets emosjonelle støy finnes det også låter som trekker seg tilbake. «Furutrær» er blant de mer nedstrippede sporene Gunnufsen har gitt ut. Den er lavmælt, nesten forsiktig, og lar den gitaristiske melodien og teksten stå i sentrum uten forstyrrende elementer. Her er det ikke desperasjon som dominerer, men en slags resignert ro.
«Et tungt år» er også en slik låt. Den åpner med et eventyrlig fløytespill, og man spør seg selv hvem som står bak den nydelige melodien. Det er ingen ringere enn Vilde Tuv. Kan man be om mer? Gunnufsen synger her om hvor fucka fjoråret hennes var, men at det likefullt var «spennende å være trist på en helt ny måte». Veldig vakkert, spør du meg.
«Furutrær» og «Et tungt år» gir albumet dybde og dynamikk. Uten dem kunne Herper alt risikert å bli utmattende – med dem føles albumet mer sårbart og jordnært.
Samtidsabsurditet og nasalstemme
Den største styrken med Herper alt ligger i Gunnufsens evne til å male samtidens absurditet og eget følelsesliv med få, presise linjer. Tekstene fungerer nesten som samtidspoesi, og stemmen hennes – med sitt karakteristiske nasalpreg – har aldri vært mer treffende. Samtidig er det nettopp pipete nasalstemme og den til tider grenseløse selvmedlidenheten som kan gi avsmak hos enkelte. Gunnufsen er på godt og vondt en smak i seg selv, og for undertegnede smaker hun utmerket.
Med sterk forkjærlighet for Gunnufsens debutplate, Faen Kaja, er nyutgivelsen derimot kanskje hennes beste album hittil – en melankolsk, ærlig og samtidig leken skive som treffer deg rett i hjerterota. Den beviser at Gunnufsen fortsatt er i stand til å fornye sitt uttrykk, samtidig som hun holder fast ved det som alltid har gjort henne unik.
