Musikkanmeldelse
Sassy 009 inntar tronen!
Har Sassy 009 sikret seg tittelen som Norges teknodronning med Dreamer+?
Oslobaserte Sunniva Lingård ga nylig ut det hun selv omtaler som debutalbumet Dreamer+ – hele ti år etter at aliaset Sassy 009 først kom til live. Det som i 2017 begynte som en trio har siden 2019 vært Lindgårds egenprosjekt, og med Dreamer+ viser hun virkelig hva hun er god for.
Mens pulserende, bubblegum-aktige synthrytmer siver gjennom fra eks-trioens debutsingel «Pretty Baby» (2017) til mixtapen Heart Ego (2021), trer Lindgård nå ene og alene fram med et nytt og forbedret uttrykk – røffere, mørkere og mer spennende enn før.
Albumet åpner med «Butterflies», og allerede her setter hun standarden. Med motorisk driv, rockete teknorytmer og synthflater som glitrer på en måte som nesten virker giftig, gir Lindgård lytteren nakkesleng fra første sekund. På andre spor «Edges» kommer platens beste kvaliteter til syne: Evnen til å formidle sårbarhet gjennom et røft technouttrykk. Låten kretser rundt manglende selvtillit. Lindgård stiller spørsmålet «have I lost my edge?» – ironisk, fordi hun med Dreamer+ ser ut til å sementere sin edge.
Midtpunktet i platens drømmegrep kommer i tittelsporet «Dreamer». Det fremstår minimalistisk, og føles som albumets indre kjerne. Her er vokalen mer som en tanke enn en erklæring, og det hele henger i en tilstand mellom søvn og våkenhet – men uten å miste rytmen. Den samme søvngjenger-logikken ligger i «Sleepwalker’s Pendulum» (med BEA1991), der små rytmiske forskyvninger gjør at låten hele tiden virker et halvt sekund ute av takt – som et minne du prøver å gripe, men som flytter seg idet du nærmer deg. Desidert et av albumets høydepunkter.
«Someone», «Mirrors» (med Yunè Pinku), «Tell Me» (med Blood Orange) og «Enemy» er gode eksempler på hvordan Dreamer+ fortsetter å skru opp intensiteten, uten å forlate drømmeuniverset. Særlig de to sistnevnte skiller seg ut. «Tell Me» er mer åpen i uttrykket, men fortsatt på drømmens premisser. Den låter som et forsøk på å få et tydelig svar i en verden der alt glipper litt i kantene, og Blood Oranges rolige og mer shoegaze-aktige bidrag passer perfekt mot Lindgårds røffere preg. «Enemy» spisser det hele til; den kanaliserer det indre presset til noe mer konfronterende, mer røft og hardt, men uten å miste den flytende, nattlige stemningen.
Lindgård syr sammen Dreamer+ ved å la lyd og tematikk speile hverandre: Et album som skrifter «teknoform» fra låt til låt, men som likevel aldri mister den røde tråden og alltid peker tilbake mot samme kjerne.
Men kan Lindgård nå entydig kåres som «Norges teknodronning»? Etter nesten ti år i bransjen, og med få reelle utfordrere, bør det kanskje være en selvfølge. Osloduoen Smerz kommer nært på, men de vurderer jeg som hakke mindre «technoete». Ettersom andre teknokonossører som Bjørn Torske og Cezinando neppe ville sagt seg fornøyde med tittelen «dronning», kan man for øyeblikket krone Lindgård med grei margin. Ikke fordi Dreamer+ fremstår som techno i sin reneste form, men fordi plata tar klubbens språk på alvor og bruker det til noe personlig, egenartet og kompromissløst.
Her viser Lindgård at hun er en tour de force på alle fronter – som produsent, låtskriver og vokalist. Fremfor å hvile på laurbærene fra sitt tidligere materiale, bygger hun i Dreamer+ en nyskapende, imaginær verden forankret i selvutvikling og en sjelden evne til å overraske.
Det er fint å vite at den flerfasetterte teknosjangeren forblir i gode hender; særlig i de få tilfellene som denne, der hendene tilhører en nordmann.
