Iran
Folkets revolusjon
Det som skjer i Iran i dag er ikke lenger protester, men en fullskala nasjonal revolusjon.
Etter 47 år med systematisk undertrykkelse, korrupsjon og statsterror har folket nådd bristepunktet. Over hele landet – fra Balutsjistan til Teherans universiteter – lyder ett krav: Regimet må falle. Kampen har utviklet seg fra krav om grunnleggende rettigheter til en kompromissløs bevegelse for å fjerne diktaturet og bygge et demokratisk Iran.
I denne avgjørende fasen har kronprins Reza Pahlavi, sønnen av den siste sjahen, blitt et samlende symbol. Gjennom tydelige uttalelser og mobiliseringsoppfordringer har han forent et folk som i tiår har vært splittet av regimet. Demonstranter bærer hans bilde, roper hans navn og samler seg under det historiske løve- og solflagget som symbol på nasjonal verdighet, sekularisme og fremtidshåp.
Jeg skriver ikke som en nøytral observatør. Jeg ble født i Adel Abad-fengselet i Shiraz, sørvest i Iran. Min far ble henrettet før min fødsel, min mor senere. I 2009 ble jeg igjen fengslet som studentaktivist og tilbrakte tre år i Evin-fengselet, utsatt for tortur. I dag, som daglig leder i Norsk Iransk Råd, ser jeg min families tragedie gjenta seg i nasjonal skala: tusenvis drept, over 100 000 fengslet, mange i fare for henrettelse.
Regimet fører krig mot egen befolkning. Demonstranter skytes bevisst i øynene, sykehus brukes som arreststeder, sårede kidnappes fra operasjonsbord, og ambulanser misbrukes militært. Universitetene er militært okkupert, og regimet bruker utenlandske militser fra Irak, Afghanistan og Libanon for å knuse motstanden. Samtidig stenges internett for å skjule overgrepene.
Målet er klart: makten tilbake til folket gjennom stemmesedler, ikke kuler
Likevel lever håpet. Kronprins Reza Pahlavi har lagt frem en konkret overgangsplan: en teknokratisk overgangsregjering, gjenoppretting av rettsstaten og en FN-overvåket folkeavstemning der folket selv velger styreform. Målet er klart: makten tilbake til folket gjennom stemmesedler, ikke kuler.
Norge kan ikke forbli passiv. Vi krever diplomatisk isolasjon av regimet, klare fordømmelser, harde sanksjoner, hjemkalling av ambassadøren og terrorlisting av IRGC. Irans kamp er hele folkets kamp – og en kamp for menneskeheten. Historien skrives nå. Norge må stå på riktig side.
