EU
Alle land til mastene!
Når politikerne vegrer seg for å ta klare EU-standpunkt i frykt for å polarisere, må vi unge ta ansvar for at tidligere generasjoners nei ikke lenger passer til vår tid.
Et av mine første minner er fra å sitte på skuldrene til mamma på Karl Johan og se opp på Barack Obama vinke ydmykt fra balkongen til Grand Hotel. Mamma fortalte at han var flau over å ha vunnet Nobels fredspris, han hadde visst ikke gjort noe spesielt for å fortjene den. Jeg husker jeg tenkte at det ikke var så nøye – han var jo president av USA. Selvfølgelig skulle han skape fred.
17 år senere har USA en president som kaller Norge tåpelige som ikke ga ham fredsprisen, mens han har truet med å annektere en del av et skandinavisk naboland. Han kan visst ikke lenger «tenke utelukkende på fred».
Det er vi unge som vil måtte leve i denne nye verdensordenen. Om den noen gang faktisk har vært regelstyrt, eller om det kun har vært en illusjon, er irrelevant: Nå fremstår den i hvert fall som noe nærmere et anarki. Da er det eneste riktige å lytte til Canadas statsminister Mark Carney sine ord i World Economic Forum i Davos: Mellomstore stater må samle seg for å bli en reell aktør på verdensscenen.
Vi kan ikke stole på at tidligere generasjoner har hatt rett når de har avvist det europeiske fellesskapet til fordel for en økonomisk avtale som nå viser seg å ikke engang makte å beskytte oss mot EUs tollbarrierer.
EU-tollen på ferrolegeringsprodukter viser nettopp dette. Tollen rammer norsk industri – Norge sto sammen med Island for 47 prosent av EUs import av ferrolegeringer i 2024. Regjeringen har selv sagt at de frykter 2000 norske arbeidsplasser nå står i fare. Avgjørelsen bør dessuten vise oss at EU ikke anser EØS-avtalen som gyldig grunn til å ivareta norske handelsinteresser på lik linje med medlemslandene. Vi er en liten, åpen økonomi og dermed prisgitt handelspartnerne våre. Når de får viktigere ting å tenke på, blir Norge nedprioritert.
Det er selvfølgelig smertefullt å innse at ikke alle vil bry seg om snille Norges interesser
Det er selvfølgelig smertefullt for vår fredsvante generasjon å innse at ikke alle vil bry seg om snille Norges interesser. Men nå har tiden kommet for å innse at vi ikke lenger kan stole på USA som vår nærmeste militære allierte, og dessverre heller ikke være sikre på at EU vil beskytte oss økonomisk.
Samtidig ser vi hvordan EU setter retning i global handel. I januar signerte Ursula von der Leyen «Mother of all deals» – en omfattende handelsavtale med India. Avtalen omfatter to milliarder mennesker. I en tid der mange land vender seg innover, bygger EU nye økonomiske forbindelser. Det illustrerer at unionen ikke bare beskytter seg, men også former fremtidens handelsmønstre. Medlemslandene er med og setter retningen. Norge tilpasser seg den i etterkant.
En meningsmåling gjort av Opinion for Dagsavisen i januar viser at halvparten av nordmenn ville stemt nei til EU nå, og at motstanden faktisk er størst blant de unge. For meg fremstår det underlig, men kanskje har det en naturlig forklaring. Universitas kunne i januar rapportere om enighet blant studentene om én ting: De vet ikke nok om EU.
De eldre har allerede tatt sin EU-runde. Vår generasjon har derimot aldri blitt tvunget til å ta en aktiv stilling til spørsmålet, og det enkleste er da å innta en passiv posisjon. Først etter en større offentlig debatt vil meningsmålingene faktisk bygge på kunnskapsbaserte meninger.
EU er tynget av byråkrati og på ingen måte en perfekt institusjon. Men det er faktisk kun innenfra at vi kan påvirke systemet – det være seg gjennom generelle avstemninger, fremheving av særhensyn til norske interesser eller diskusjoner på bakrommet. Står vi utenfor, er det få som taler vår sak ved bordet.
Vi må også huske på at tett økonomisk og juridisk samarbeid skaper gjensidig avhengighet og forpliktelse. Å melde seg inn i EU er ikke kun å gjøre oss mer avhengige av dem – også EU vil bli tvunget til å ta større hensyn til Norge.
Mange vil mene at vi binder oss til masten på et synkende skip ved å melde oss inn i EU. Men kanskje trenger dette skipet at alle mann kommer seg på dekk og bærer lasset i møte med en ny verden. Det er opp til oss om vi velger å stå alene eller å ta opp kampen for regelstyrt, demokratisk samarbeid.
