Alveskjørt, amatørprog, nachspiel og gambling
De som har ytret mistanke om at demoboksjuryen i stor grad lar været styre karaktersettingen, får neppe færre argumenter nå.
Feil, deltar med låtene «Sundance» og «3 Star Hotell»
Kjetil: Ikke noe feil med bandnavnet, og heller ikke noe galt med musikken. Feil spiller drømmende og svevende rock som peker litt til BigBang, men står så absolutt på egne bein allikevel. «3 Star Hotell» er best, med sitt signalsterke keyboardriff og et lydbilde som maler som ei katte. «Sundance» er óg bra, og viser et Feil som tør å eksperimentere og som har funnet sin sound. Men det er mer å gå på.
Karakter: 7
Peter: Vrien, denne her. På den ene siden er det å spille snill amatørprog uten å drite seg loddrett ut en prestasjon i seg selv, på den andre siden er det en hel del som kunne vært bedre her. Vokalen er tynn (og takk gud for det) og mixinga er temmelig slapp, men jeg kan ikke nekte for at jeg liker dette bedre enn resten denne uka. Uten at det sier så veldig mye.
Karakter: 6
Anne Gunn: Sonisk støyrock som flyter funky av gårde i retning et enkelt og poppa Sonic Youth. Selv om det er effektivt med en lys og pen vokal som kontrast til all fuzzen, blir den i overkant naiv og Lano Places-aktig på «3 Star Hotell». De må vokte kulheten og støyen sin vel, uten den kan dette bli pinlig selvhøytidelig. Men så langt: unorsk, sexy og lovende.
Karakter: 7
Torstein: Dette slår meg som et lite underholdende band etter første gjennomlytting, men det vokser etter hvert. Det er ikke så revolusjonerende at jeg smiler av den grunn, men det skader heller ikke å høre på Feil. Det beste bandet denne runden, etter min mening.
Karakter: 5
Samlet: 25/40
Minn, deltar med låtene «Tonetro» og «Tyst»
Kjetil: Du må virkelig ha tro på tonene om du skal klare å bli skikkelig engasjert av dette. «Tonetro» er enkel, akustisk gitarspilling akkompagnert av intetsigende vokal. Minn kan sikkert finne fornøyde tilhørere på en og annen open mic-jam, men jeg hakke lyst til å høre dette på en STUDiO-scene. Det synges mye. Om lite.
Karakter: 2
Peter: Du vet når man er på nachspiel, og så drar noen frem gitaren og drar en låt eller to han har laget selv, og den ikke er dårlig nok til å le bort? Tenk å måtte sette karakter på den sangen og så trykke det i en avis, så har du litt den følelsen jeg sitter med nå.
Karakter: 2
Anne Gunn: Kjære gud, la meg ikke komme på siden av disse på Roskilde-campen. Dette er grunnen til at jeg gjemmer gitaren i kjellerboden når jeg inviterer til nachspiel. Famlende og haltende Kristian Valen-parodi av Thomas Dybdahl. Er det broren til Idol-Jenny? Har vokalisten downs? Er dette ironisk? Samme kan det være, forferdelig lyder det uansett.
Karakter: 1
Torstein: I skrivet jeg fikk tilsendt, i forbindelse med anmeldelsene, står det at Minn er ganske nystartet. Det hjelper litt på inntrykket, for dere er et godt stykke unna stjernehimmelen enda. ØV! Så skal dere se at dere vinner Demoboks om 2-3 år.
Karakter: 3
Samlet: 8/40
The Lipstick Association, deltar med låtene «Suspect» og «Blue Eyes Baby»
Kjetil: Jeg er en sucker for bandnavn da, og dette er et kult et. Piano, fiolin og kvinnestemmer har potensialet til å gå opp i en høyere enhet, men det skjer ikke av seg selv. Jeg synes The Lipstick Association mangler litt variasjon og driv, og etterlyser et temposkifte. Morsomt dog med tekstbiten «don’t lose that glimt in your eye» på andrelåta «Suspect». Mine ører ville hatt en røffere vokal og trommer, så kunne vi snakka Ben Folds Five. Jeg er streng i dag.
Karakter: 4
Peter: Renessansemusikk møter smakfulle kjærlighetssanger, med cello og voksen vokal. Ikke en elendig tanke, akkurat, men noe problematisk når det kommer til visse aspekter av god popmusikk, som for eksempel at låtene gjerne skal være litt forskjellige.
Karakter: 5
Anne Gunn: Jøss, et jenteband i Demoboks, og de er da også jentete nok for hele konkurransen. Leppestiftsjentene går Tori Amos og Kari Rueslåtten i næringen – begge to artister med sterkt nittitallspreg, og det er kanskje derfor dette blir litt klamt og gyselig i all sin cellognukkende og pianoklunkende finhet. Samtidig høres det litt vel skolert og pysete ut – kanskje fordi vokalisten føler for hardt. Stort potensial om de bare våger å løsne litt på alveskjørt og kniplinger til neste gang.
Karakter: 4
Torstein: Koselig variant av Tori Amos på gebrokken engelsk. Ikke spesielt å rope hurra for og ikke noe spesielt å rope buuuu for. Er ganske sikker på at det er mange der ute som vil like musikken deres, så kom dere ut på spillejobber! For undertegnede er dette kjedelig, men resten av panelet elsker dere helt sikkert.
Karakter: 4
Samlet: 17/40
Zephire, deltar med låtene «Silent Streets» og «Remain»
Kjetil: Zephire er et typisk studentband. De rocker litt, kjører på med trommer, gitarer og alt det andre rockeband har. Men de skiller seg ikke ut. Alminnelig oppbygning med vers og refreng, men jeg blikke overbevist noe sted underveis. Kjedelig er ordet, tror jeg. Ja. Jeg synes dette er kjedelig. Og nå har jeg lytta noen ekstra ganger for å være sikker.
Karakter: 3
Peter: Hvis musikk var gambling, var Zephire de som satte like mye på rødt som på sort. Jeg kan ikke forestille meg den unge person som hater denne musikken, men jeg kan heller ikke forestille noen som digger den. Ett plusspoeng for brukbar solo på «Remain».
Karakter: 5
Anne Gunn: Halvgotisk og mektig fløterock med en mørk, mørk jentevokal langt der inne i det pompøse mørket. Førstelåten glir umerkelig forbi, all lyden til tross, og det er helt klart andrelåta «Remain» som er best her, hvor de kutter ned på det voldsomme myspace-emo-kjøret, og lar både jenta og låten stå på egne ben.
Karakter: 4
Torstein: Førstelåta «Silent Streets» er en fin softrocklåt som faller i smak.
Sliter litt med vokalen i begynnelsen, men den passer veldig godt inn
i resten av lydbildet ettersom sangen skrider frem. Hadde det ikke
vært for andrelåten «Remain» så hadde dere fått en sekser. Blir som en
platt Alanis Morisette, og det er ikke alltid positivt, vel?
Karakter: 5
Samlet: 17/40
