Musikkanmeldelse
Å brøle uten å puste
Rosa Faenskap skriker mot en mørkere verden, men glemmer å variere lydbildet
Rosa Faenskap er en gjeng det er lett å heie på. Oslo-trioen har siden 2022 vært en sentral stemme i norsk undergrunnsmetall. Gruppen bærer tydelig på sterke politiske idealer, som antifascisme, LGBT+ rettigheter, og antiimperialisme. Der mange metalband havner på den andre siden av det politiske spekteret, er det digg med gruppens motvekt. På sitt andre album Ingenting Forblir skrur gruppen opp sinnet, tempoet og volumet for et intenst og kompromissløst resultat.
Den 36-minutter lange platen åpner med «Den nakne mannen». Et skremmende gitarriff som bader i reverb treffer ørene mine. Det setter en mørk stemning, og gjør meg optimistisk for resten av albumet. Jeg begynner å lure på om det er mer laidbacke elementer som skal få dominere platen, men så kommer resten av instrumentene inn. Blastbeats, bassgitar dunker, distortiongitarer skriker høyt og en desperat brølevokal skriker enda høyere. Det slår deg i ansiktet. Gitarene maler et svart-hvitt maleri av en råtten storby der bråket aldri slutter.
Den chille og skremmende gitaren holder seg som et konstant tema gjennom platen. Av og til er den akustisk som på den blodpolitiske sangen «La barna leve», og «Famler i havet». Andre ganger er den elektrisk som på «Jeg våkner snart». Denne stemningen er god å ha i mellomrommene, men når jeg hører gjennom albumet for andre gang innser jeg at den faktisk peker ut albumets største svakhet.
Intensiteten gir seg egentlig aldri på Ingenting Forblir. Det er fett på første, andre, og kanskje til og med tredje sang, men etter hvert er alt det samme. Eksplosjoner er absolutt episke, men jeg har alltid foretrukket at fyrverkeriene på nyttårsaften slutter etter en stund. Det er ikke like fett at sangene har volumknappen på 10, når de bortimot aldri skrur den ned til 9 engang.
Rent teknisk er vokalistene Emil Vestre og Håvard Solli dritrå gjennom hele platen. Gutta brøler til det ikke går an å brøle mer, og så brøler de litt til. Etter Rosa Faenskaps konserter må det høres ut som de har røyket et par pakker sigg hver dag siden de var fostere. Jeg skulle likevel ønske det var mer dynamikk i vokalen, mer luft i produksjonen og litt pusterom til melodien.
Disse glimtene av ro jeg nevnte tydeligere gir bare mersmak. På nettsiden til Rosa Faenskap står det at gruppen «mix the ugliest and the prettiest music has to offer», men jeg savner det vakre.
Det er synd, fordi prosjektet rundt Ingenting Forblir er spennende. Albumet kanaliserer frustrasjon over en verden preget av økende hat, polarisering og dehumanisering. Gruppen framstår ekte i det de står for. Det gir mening at man blir forbanna over disse tingene – hvem har ikke lyst til å brøle når de ser hva som skjer i Gaza?
Men raseri med mening er alltid mer interessant enn raseri for raseriets skyld. Jeg skulle ønske meningen kom tydeligere frem gjennom musikken og ikke bare gjennom tekstene. Derfor føles Ingenting Forblir som en halv seier. Budskapet er der gjennom rå beats og tekster. Musikalsk kunne derimot bandet med fordel variert mer, og tatt flere sjanser.
Rosa Faenskap er et prosjekt norsk metal trenger, og det er en spennende fremtid for hva som kan forme sjangeren. Neste steg burde simpelthen være å utforske dette prosjektet mer, og gi det større spillerom.
