Framtidens forskere ved tappekranen

Billa Bar. Klokka nærmer seg halv tolv på Blinderns studenterhjem, og folket flokker seg inn på dass. Mellom pissoarer, pissende mennesker og publikum sitter en ung mann og slår heftig på tangentene. Tonene er klassiske og kompliserte, og pianoets sang får de beduggede menneskene til å vaie hypnotisk om hverandre. Hendene beveger seg hurtig fra den ene siden av pianoet til den andre.

– Han er jo skikkelig flink, hvisker en publikummer.

– Jeg må hjem, babe, jeg har drukket for mye, har forelesning i morgen, sier en annen.

For andre studenter markerer pianopitstoppet starten på en lengre kveld. Samfunnsøkonomistudenten August Ihle (22) er på vei mot utgangen. Han skal videre.

– Hvordan føler du deg?

– God i gassen.

– Og stemningen?

– Jævlig bra.

Blindernstilen

Vi spoler litt tilbake. Klokken er litt over syv. Opp vindeltrappen på Eilert Sundts hus trasker en gjeng i svarte russeluer, hvite sløyfer og dress anno Charlie Chaplin. Er dette Blinderns beryktede «interstil»? 

To ganger i året arrangeres barhopping mellom elleve studentbarer ved Universitetet i Oslo (UiO). De fleste av dem, som U1, Billa Bar og Uglebo, er å finne på Blindern. Det er ti flere studentbarer enn de fleste andre universitetene i byen kan tilby. Universitas’ utsendte journalist går på OsloMet og ønsker å finne ut hva hun går glipp av. 

– Vi er UiOs offisielle mannskor, Den norske studentersangforening, sier en av karene i trappa.

De utgjør én av de mange studentgruppene på UiO. Målet for kvelden er å verve nye medlemmer.

– Man verver dem ved tappekranene på en pub, sier en av koristene.

De stiller seg opp og synger utenfor Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV), før de gyver løs på studentpubbene.

Det er flere organisasjoner på vift denne kvelden. Alle vil vise ansikt i håp om å kapre noen av de 8000 nye studentene på UiO. Du kan nesten se på klærne hvilken studentgruppe de representerer. På hver bar er det minst én person med skallehette på hodet. På spørsmål om hvorfor de har skallehetter på hodet, svarer de at «vi er IFI-Pitbulls».

Hvorfor de kaller seg det, får ikke Universitas klarhet i før skallehetten forsvinner i vrimmelen. 

Man kan konstatere følgende: Med unntak av pitbullene, er klesstilen gjennomgående ganske lik på Blindernbarene. Mange menn har på seg skjorter, gjerne rutete og litt oppkneppet i halsen. Ermene er rullet opp. Sambasko, «ballerina-flats», y2k og Lars Monsen-aktig «gorp core» dominerer. 

Elevrådstyper

Første gang vi møter August Ihle (22), sitter han i en fullstappet sofakrok på SV-fakultetets bar U1. Over ham henger en innrammet, karikert tegning av et strutsehode. 

– Det er hans majestet den høyreiste struts, sier August. 

Han spekulerer i om bildet skal symbolisere hvordan samfunnsvitere stikker hodet i sanden. 

– Det er jo fort det folk gjør. Du er venstrevridd på Blindern, men så jobber du som konsulent etterpå, sier han.

Noen fra maurtuen av mennesker August befinner seg i, har overhørt ham og roper:

– Elleeeeer så er det fordi vi har en tendens til å stikke hodet i toalettet mot slutten av kvelden. 

På U1s scene opptrer Biørneblæs, et halvsurt orkester på seks. De har matchende antrekk i grønt, gult og svart. Publikum klapper ivrig til musikken. Etter siste låt rister en kvinne på siste rad på puppene, og roper «en gang til»!

– De som drar på studentpubbene, er folk som søker en gjeng på Blindern, ikke i Oslo generelt, sier August.

– De som er aktive i pubbene, er også litt elevrådstyper, skyter venninnen Mathilde Frette (22) inn.

– Har barene egne stereotyper?

– Hvis du har det minste snev av fantasi, skjønner du hva stereotypene er, mumler noen fra sofakroken.

Filosofigutter

Maja Reidel (20) og Alma Iben Kolseth (20) sitter ved et bord med hodene lent tett mot hverandre. Venninnene går på forskjellige fakulteter, og nå oppdaterer de hverandre etter fadderuka. Maja tilhører Det humanistiske fakultet (HF). Hun er fordomsfull overfor dem som henger på Uglebo, fakultetets bar. Det er én grunn til dette: 

– Filosofigutter.

– De lever opp til alle stereotypier. De er pretensiøse, og snakker på en måte hvor de tror de har svaret på alle spørsmål, sier hun.

– Sier du, som har gått filosofi selv, svarer venninnen Alma.

Universitas’ utsendte tar utfordringen og trasker mot Uglebo. Klokka er ni. Luften på Uglebo er tett, og baren er halvfull. Justin Bieber har oppgaven å fylle tomrommet med klassikeren Baby. 

– Pleier dere å spille slik musikk her?

– Nei … eller jo, svarer en filosofigutt.

Realistisk romantikk

– Det lukter veldig stramt av manneparfyme her. Jeg lurer på om noen er redde for å lukte vondt, sier noen idet de entrer realistforeningens bar, RF-kjelleren.

– Hvis folk på MatNat nå er redde for å lukte vondt, så er det en forbedring, svarer en annen.

Studentbarene har fellestrekk: Store kjellerrom med båser og bord hvor man kan stue inn så mange øltørste studenter som mulig. Dansegulvet skiller RF-kjelleren fra de andre barene. 

Bak en svart, tykk gardin, som draperes fra taket og ned til gulvet, kan realistene riste på rumpa i fred. Romantikken blomstrer i denne private oasen. På gulvet er det utelukkende par som danser om hverandre med lure blikk og forlokkende feromoner. 

Sagnomsuste sprøyteshots

– Hvor mange pils innabords nå?

Utenfor RF-kjelleren støter Universitas nok en gang på August og Mathilde fra U1. 

– Jeg tror vi var på to da vi møtte deg. Nå er vi dessverre bare på seks, sier August. 

Han har trolig ikke tatt farmasistudentenes hjemmelagde shots med i beregningen. Siden sist har de nemlig besøkt farmasistudentenes pop-up-bar i Farmasøytbygget. Ryktene sier at de byr på shots fra sprøyter, en cocktail av Fun Light og 20 % vodka. Studentene valser angivelig rundt i hvite labfrakker. Bare én gang i sitt studieliv har August møtt en farmasitstudent.

– Det var under fadderuka for to år siden, og han var coked up, sier August.

Ordene «sprøyteshots» og «labfrakker» kastes rundt av flere studenter. Det er tydelig at farmasøytene har gjort inntrykk. 

Universitas trasker nedover Blindern, mot sprøyteshotsenes kilde for en empirisk undersøkelse. En Blindern-insider forsøker å låse oss inn i rett bygg. SV-nøkkelkortet avvises. Vage bassdurer røsker litt i trommehinnene, men det er umulig å finne kilden.

Escape

På Billa Bar møter vi August for tredje gang. Han har lyttet til pianokonserten på do. Lokalet begynner å tømmes, og en venninne roper til en annen at de må rekke trikken. 

– Jeg skal av en eller annen tullete grunn videre til Escape, sier August med trykk på tullete.

Undertegnede slår følge med noen som hevder de kan en snarvei til baren Escape, ved Institutt For Informatikk. Alkoholen kan ha spilt dem et puss, for snarveien viser seg å være blokkert av et over to meter høyt gjerde. Dette stopper ikke de pilstørste voksenbarna. Én etter én kaver de seg over gjerdet, journalisten inkludert.

Men ved Escape ser flere sitt snitt til å snike unna. Man ser dem trippe parvis, kveilet sammen i retning senga. Resten fortsetter festen – styrket i troen på at den neste baren nok blir den beste.