Bartebandet fra Bærum

PLATESLIPP: I samme musikalske nabolag som Franz Ferdinand og Kaiser Chiefs finner du norske All That And A Bag Of Chips. Mandag kom det tidligere husbandet i Bye & Rønningen-show ut med debuten Kitschrock.

Bandmedlemmene ser fantastiske ut, spesielt vokalist Jesper Sundnes. Hans bebartede glam-fremtoning deler unektelig noen likheter med en annen, legendarisk, bartemann.

– Du ligner på Freddie Mercury. Kommer du til å gå med dongericutoffs, slik som han gjorde?

– Det kan godt hende det skjer, jeg tror leggene mine tåler å bli vist frem. De er ganske hårete.

Rygghår og bart

Som Mercury er heller ikke Jesper redd for å vise frem manken han har på brystet, og han forteller at det også begynner å gro til andre steder.

– Hårveksten er ikke så heavy på ryggen enda, men det begynner å komme, sier han.

– Vi pleier å barbere ryggen hans når vi er på nachspiel. Det er så deilig å våkne opp uten hår på ryggen, fastslår gitarist Vemund Vik.

Rygghår til tross, den virkelige attraksjonen er bartene til Jesper og Vemund.

– Barten til Jesper får folk til å glemme det dårlige hårfestet hans. Min bart begynte som et veddemål med ham, og så kom denne mørke og fyldige barten frem. Jeg var litt overrasket. Jesper må jo bruke mascara i sin før konsertene, mens jeg kan ha min helt naturlig. Vi betalte ti tusen kroner til et reklamebyrå for at de skulle fortelle oss hvordan vi kunne skille oss ut. Vi fikk ett ord tilbake: «Bart.»

Kitschrock som ideologi

En annen ting bandet gjør for å skille seg ut er å skilte med eget kitschrockmanifest. Musikken skal ikke trenge å være original eller ironisk, men den må være intens. Dette er ment som botemiddel mot det Vemund mener er en overvekt av depressive og pretensiøse norske band.

– Hvem er pretensiøse, da?

– Vel... Morten Abel og Kristian Valen er jo pretensiøse…

– Nå safer du skikkelig, altså. Kom igjen, nevn noen ordentlige navn!

– Kanskje etter et par øl til. Jeg lurer egentlig på hva vi har rotet oss bort i med dette kitschrock-begrepet, vi har stilt oss lagelig til hugg med det. Men vi kommer sikkert til å høres mer gjennomtenkte ut på det etter hvert.

– Men da vil dere vel samtidig ha blitt det pretensiøse bandet dere forsøkte å unngå å være?

– Og da må vi forsvare det igjen.

Gir ut på eget selskap

I kampen om å bli hørt og sett i den norske bandjungelen hjelper det nok at gitarist Egil Clausen går på Kultur og ledelse på BI Nydalen. Det er han som driver Lucky Records, selskapet som gir ut debuten.

– Det er mye jeg visste fra før, men vi har hatt noen veldig gode gjesteforelesere, og jeg får et stort musikkbransjefaglig utbytte, sier han om BI.

– Får du bruk for studiet i bandet?

– Jeg blir en slags prosjektleder når vi gir ut skive, bruker organisasjonspsykologi for å få dem til å gjennomføre ting, sier han.

Det å spille i band gir også studiet et mer praktisk preg.

– I kullet over meg sluttet kanskje halvparten. Man detter av om man ikke har noe konkret å relatere det til, det er nok et forholdsvis tøft fag.

Bølleringt midt på natta

Til tross for utdanningen begår platemogulen noen markedsføringsbrølere.

– Dere kunne jo for eksempel hatt et telefonnummer på hjemmesiden til Lucky Records? Dere må jo gjøre dere mer tilgjengelige når vi journalister vil skrive om dere.

– Det med telefonnummer lærer vi ikke før på tredje året, hehe. Nei, det er en gjeng unge gutter som bølleringer midt på natten og spør om de snakker med Brett Spector, mens jeg hører at de spiller en av låtene våre i bakgrunnen. Det er litt problematisk, sier Jesper.

Vemund utdyper:

– Vi er egentlig fra Bærum, og der er vi superstars. Budstikka elsker oss.

Tulleringing er berømmelsens pris, og blir bandet store nok også ellers i landet kan det hende de til og med blir stilikoner. I forkant av høstens spillejobber har Jesper derfor en drøm:

– Forhåpentlig kommer det mange smågutter som står på første rad med barbert panne og prøver å anlegge bart. Selv føler jeg meg mer maskulin nå, jeg var mer jentete før jeg begynte å miste håret.

Les også anmeldelse på side 20.