Bestige akademias elfenbenstårn?

Akademia viser til høyere læreanstalter eller forskningsinstitutt som befatter seg med undervisning, formidling og forskning. I følge leder for karrieresenteret ved Universitetet i Oslo (UiO), Vidar Grøtta, er akademia fremdeles i hovedsak organisert som et tradisjonelt hierarki med professorene på toppen. Etter endt master eller hovedfag kan man søke på doktorgradsstipend, som i de fleste tilfeller gir innpass i forskeropplæringen. Hva som teller i en opptaksprosess varierer noe fra fakultet til fakultet, men selv om karakternivå på master eller hovedfag er viktig, mener Grøtta at selve prosjektbeskrivelsen nok veier tyngst.

Etter endt doktorgrad er det vanlig å søke på postdoc-stipender, som er tidsavgrensede stillinger for å fullføre egen forskning, eller jobbe som forskningsassistent. Videre på stigen har man amanuensis, 1. amanuensis, og øverst oppe finner vi professorstillinger. Av faste stillinger har man også universitetslektorer, som kan undervise uten å ha doktorgrad.

Oversette muligheter

For dem som vurderer en karriere i akademia ser man nok først og fremst til universitetene, bare ved UiO er det per i dag nesten 3000 ansatte i akademiske stillinger. Men i følge Grøtta er det mange oversette muligheter.

– Det finnes et stort antall institutter som driver forskeropplæring uavhengig av universitene og høgskolene. Eksempler på dette er Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).

Buddy-effekten

Karriere i akademia handler i følge Grøtta mye om å forstå betydningen av nettverk som informasjonskanal, mest fordi universitetet selv ikke er noen aktiv markedsfører av mulighetene som finnes. Han mener dessuten at man risikerer en «buddy-effekt», siden studenter med god relasjon til veilederen kan få bedre informasjon om mulighetene i systemet. I følge Grøtta kan i tillegg minimalt med engasjement utenom studiene utgjøre stor forskjell.

– Det ene tar det andre. Har man skrevet en artikkel for et tidsskrift tilknyttet Universitetet får man raskt høre om andre muligheter, og så er man på innsiden, sier han.

Favoriserer professorbarna

Det nye karaktersystemet gjør det vanskeligere å skille mellom de beste kandidatene, noe som kan gjøre andre kriterier viktigere for rekrutteringen til doktorgradsstudier.

Marianne Nordli Hansen, professor i sosiologi ved UiO, forsker på hva uformelle kanaler har å si for karriereløp i akademia.

– En undersøkelse av sosiolog Arne Mastekaasa viser at barn av foreldre med doktorgrad har 30 prosent større sannsynlighet for å komme inn på doktorgradsstudier enn andre med like gode karakterer, sier hun.

– Hvorfor er det slik?

– For det første blir man mer tilpasningsdyktig om man har bakgrunn fra et akademisk miljø. For det andre handler det om sosiale forbindelser. For eksempel er det blitt viktigere for opptaket til doktorgradsstudier at man er tilknyttet et forskningsprosjekt, sier Hansen, som mener det her foregår en aktiv rekruttering av personer de prosjektansvarlige mener er spesielt egnet.