Podkastanmeldelse
Fanget i Bobla
«Oi! BI Studentorganisasjon har kommet med en podkast. Den må jo være spennende!» Er 13 ord jeg er ganske sikker på at aldri før har blitt sagt i den rekkefølgen. Likevel klarer BISO Bobla å overraske, og det på flere ulike måter.
La meg male et bilde. Lørdag natt, halv fire. Endelig kommer den blodrøde nattbussen gildene mot deg, du presser deg inn mellom skyvedørene for å unnslippe februarkulden som biter deg i hele trynet og skraper deg oppover lårene. Griseflaks! Du finner en ledig firergruppe og plopper den stivfrosne rumpa di ned på innerste sete. Du merker ikke når bussen stopper midt på Solli plass,før en hel gjeng med nachspiel-fattige, breezer-drita, nittenåringer overtar bussen og alle setene rundt deg før du rekker å reagere. Føkk! Du er fanga.
Resten av bussturen blir tilbrakt midt i en samtale mellom tre BI-studenter som har alvorlig munndiaré og alt for mye ræl på hjertet. Det er INGEN VEI UT!
Om du mot formodning skulle være en som gjerne oftere befant seg i akkurat denne situasjonen, så frykt ikke! For BI Studentorganisasjon (BISO) har medisinen for din sykdom. I form av podkasten «BISO Bobla».
I «BISO Bobla» møter vi hver episode et roterende ensemble med studenter fra BI i Trondheim, som gir oss et grundig innblikk i både deres hverdag og helg som BI-studenter. Episodene føles gjerne mer som en spontan samtale programlederne imellom, som noen i skjul har tatt opp og lagt ut som podkast til folket. Dette er nok definisjonen av fire øl nede utsagnet «vi bør lage en podkast», satt ut i livet.
Samtalene er til tider så personlige og fulle av navn på folk og steder som vi utenforstående ikke har mulighet til å vite noe om, at det virker som det er helt glemt at dette sendes ut til sånne som meg.
Selv om oss av lytterne som ikke kjenner programlederne personlig stort sett ekskluderes fra innholdet i samtalene, blir vi tatt inn igjen i varmen gjennom spalteinnslag som «ghetto intervju», «10 ting vi hater med menn» og «propaganda man ikke faller for».
En personlig favoritt blant disse er «ghetto intervju», hvor programleder Jakob gjør sin beste Ola Halvorsen etterligning mens han stiller sine medprogramledere spørsmål som «Baida eller keef?», «Spise gris eller ha på burka?» og «Hva faen skal dere gjøre i helgen? Skal dere drikke? Haram!». Her klarer Bobla noe jeg trodde var blitt nærmest umulig i dagens post-Gauteshow humorlandskap. Nemlig å tråkke med hele foten, grundig over streken. Og dessverre kan det ikke engang beskyttes med at det er noe gøy. For det er det ikke.
Men det verste med BISO Bobla er ikke problematiske spalter, eller sladder man som lytter ikke kan henge med på. Det verste med BISO Bobla er at den noen ganger faktisk er litt morsom. Vent! Ikke skyt! La meg forklare.
Jeg tror vi alle har en kløe etter drit iblant, og når det først klør, klarer vi ikke å motstå. Og gjemt imellom kjedelig prat om luft og ingenting, er det noe i BISO Bobla som får meg til å klø. Ja, for jeg vil høre hvor mye June drakk da hele BI var på Storefjell under vinterlekene. Det er umulig å ikke smile når Tiril legger frem sin teori om hvordan BI-gutter har mindre pikk enn resten av samfunnet. Og jeg setter meg litt lenger ut på stolen på sjette punkt av «10 ting vi hater med menn».
Ja, BISO Bobla er noe ræl jeg ikke kan skjønne at noen tenkte var en god idé, men den er totalt upretensiøst, og hjelper meg med kløa etter drit. Så er det fint at halv fire om natta, så må du vente mens bussen åler seg sirupssakte gjennom byen, før du kan unnslippe. Mens BISO Bobla sprekker så fort du tar av deg hodetelefonene, eller bare bytter til noe annen drit.
