Holder minnet om hjemlandet i live

– Vi vil at den norske befolkningen skal vite mer om Afghanistan bak overskriftene. Vi vil skrelle unna de ytterste, overfladiske lagene, slik at man virkelig blir kjent med landet, forteller Eman Ghazniwal, som studerer statsvitenskap med Honours ved Universitetet i Oslo (UiO). 

Med podkasten «S’ada - historier fra Afghanistan» skal kvinnene gi en stemme til temaer som ikke nødvendigvis snakkes høyt om, verken her i Norge eller i Afghanistan.

– Jeg tenker podkasten vil være for alle. Den vil være både for Henrik og for Fatima, forteller Marwa Fakhari, samfunnsøkonom og journalistikkstudent ved Oslomet.

 – Mange forbinder nok landet kun med burka og Taliban-offiserer med langt skjegg og piskestokker. 

Fakhari mener dette kun er en del av bildet, og peker på den liberale oppblomstringsperioden fra 1950 til 1970, og kvinners posisjon i samfunnet under den vestlig-vennlige regjeringen på 2000-tallet. 

Tverrfaglig kvartett

De fire kvinnene er ikke bare samarbeidspartnere, men også venninner. Noe Ghazniwal og Fakhari tenker er en stor styrke.

– Det er mange mørke temaer, og vi vil jo ikke at folk skal bli traumatiserte av å høre på oss heller. Podkasten skal være fylt av humor, egne historier, men også fakta selvfølgelig, sier Ghazniwal. 

I tillegg til Ghazniwal og Fakhari, består kvartetten av Nilofar Anwar, advokatfullmektig og styremedlem i Afghanistankomiteen, og Nilofar Nori som studerer statsvitenskap og sosiologi. I 2019 var Nori 18 år gammel, og Norges yngste ordførerkandidat for SV i Hadsel kommune.

– Det er en stor fordel at vi har så forskjellige bakgrunner. I en episode fortalte Anwar om hvor urettferdig rettssystemet er for kvinner i landet. Selv om jeg har bodd store deler av livet mitt i Afghanistan, var det mye jeg ikke visste. Jeg fikk skikkelig gåsehud, forteller Ghazniwal.

Fri presse under press

Finansiell støtte til prosjektet kommer fra UNESCO, og tidligere NRK-journalist Kristine Ramm har vært initiativtaker. Målet er å trene opp afghanske kvinner i journalistikk, som en motvekt til de stadig verre forholdene afghanske journalister nå jobber under. Ifølge tall fra UNESCO har 80 prosent av kvinner i mediebransjen sluttet i jobbene sine, på grunn av den nye Taliban-regjeringen. De kvinnene som fortsatt jobber må dekke seg til fra topp til tå, og er stadig utsatt for inspeksjoner på arbeidsplassen. 

– Det er et paralysert og lammet samfunn som trenger et talerør. Om jeg hadde vært ung kvinne i Afghanistan og visst at det fantes kvinner i Norge som talte min sak, tror jeg det hadde betydd mye, forteller Fakhari. 

Familien hennes flyttet til Norge da Fakhari var 11 år gammel fordi faren skulle jobbe på den afghanske ambassaden i Oslo. Hun har alltid brent for journalistikk, men tanken på å være synlig i den norske medieoffentligheten med hijab, gjorde at hun satte drømmen på pause.

– På videregående var jeg den eneste i klassen som gikk med hijab og måtte tåle mange tøffe spørsmål, også fra lærerne, som jeg følte satte meg i et dårlig lys. De spurte blant annet høyt i klassen om det var vanlig at vi ble slått av mennene våre, forteller hun videre.

Kommentarene og spørsmålene gjorde at hun tok avstand fra egen kultur, og istedenfor journalistikk tok hun en master i samfunnsøkonomi.

– Det var lettere å gjemme seg blant bøker og håndfast teori, som Keynes-modellen, BNP, økonomisk liberalisme, og så videre. 

Etter mastergraden er det med en nyvunnen selvtillit at Fakhari nå har turt å starte på en bachelorgrad i journalistikk ved Oslomet. 

En nasjonal depresjon

Et av temaene de vil belyse i podkasten, er utfordringene med psykisk helse i landet. Et tema Ghazniwal tenker ikke blir snakket nok om i Afghanistan, fordi helsevesenet til enhver tid står overfor mer akutte problemer. Ifølge Afghan Witness er selvmord blant unge menn et stort problem, der arbeidsledighet pekes på som en av grunnene. Blant kvinner er det store problemer med blant annet bevegelsesfrihet, tvangssekteskap og utestengelse fra utdanning. 

– Vi må tørre å snakke om disse vonde teamene. Hvis ikke jeg snakker om det i podkasten, hvem kommer til å snakke om det? 

Ifølge Ghazniwal går landet gjennom en nasjonal depresjon. Selv om samfunnet hadde gått tilbake til en normal situasjon hvor alle jobbet og hadde tatt utdanning, tror hun de psykiske plagene fortsatt ville ha vært der.

– Jeg tror ingen afghanere vil klare å leve normale liv igjen, om de ikke får bearbeidet alt de har vært gjennom. 

Nederlaget i Afghanistan

Det var lenge håp om et annet samfunn i landet, og fra 2000 til 2019 økte den gjennomsnittlige levealderen med åtte år. Mye takket være innsatsen fra Norge og andre land, viser en fersk rapport som ble lagt på bordet til Utenriksdepartementet (UD) i november. Fakhari peker også på at i den perioden var mange kvinner var i jobb: 

– Vi hadde kvinnelige forelesere, økonomer og leger. 

Mye av denne utviklingen nå blitt reversert, som følge av Taliban sin maktovertagelse i 2021. Rapporten har den talende tittelen: «Nederlaget - Norge i Afghanistan 2015-2021». Etter 20 år og 30 milliarder kroner investert i militære operasjoner og bygging av sivil infrastruktur, mislyktes det å bygge en demokratisk stat. 

– Norge er jo med i NATO, og mange norske familier har sendt sønnene eller døtrene sine til Afghanistan. Det er klart at Afghanistan og tematikkene vi tar opp i podkasten berører mange, forteller Fakhari.

Bistandskutt

Noe podkast-kvartetten tror hadde hjulpet hjemlandet, er økt bistand. Likevel foreslår regjeringen i årets statsbudsjett et nytt kutt i den langsiktige utviklingsbistanden til Afghanistan, for sjette året på rad. I 2019 var bevilgningen på 574 millioner, mens den nå er nesten halvert.

– Jeg føler ikke det har vært nok refleksjon rundt Norges rolle etter uttrekningen. Å fortsette med kutt i bistanden føles litt ut som en ansvarsfraskrivelse, og at man bare gir opp, sier Ghazniwal oppgitt. 

I et e-post-svar til Universitas skriver statssekretær i UD, Andreas Kravik, at bistanden fortsatt er på et høyt nivå, selv om bistanden har gått ned. 

«Samtidig er vi tydelige i vår kritikk av Talibans alvorlige brudd på kvinners og jenters rettigheter, og arbeidet med å beskytte og styrke disse rettighetene fortsetter å være en sentral del av all norsk innsats. Den kraftige reduksjonen i internasjonal støtte til Afghanistan er bekymringsfull, og vi er derfor fornøyde med at norsk bistand til Afghanistan fremdeles ligger på et betydelig nivå», skriver statssekretæren.

Han peker på at UD har økt støtten til Verdensbanken sitt fond for verdens fattigste land med 50 prosent, sammenlignet med for tre år siden. Det tilsvarer en økning på 5 milliarder kroner. Afghanistan er et av 75 land som mottar støtte gjennom dette fondet.

Kabuls Grünerløkka 

På grunn av terrorfaren fra Taliban ble den amerikanske skolen Ghazniwal studerte ved i Kabul, stengt allerede i 2015. Som 16-åring begynte hun derfor å undervise barn i engelsk.

– Det hadde knust meg, om jeg skulle ha fortsatt å bo i Afghanistan, uten å kunne jobbe og undervise jenteelevene mine i engelsk.

Ghazniwal bodde i det hun selv omtaler som Kabul sitt svar på Grünerløkka. Det var en del av byen som var på vei opp og frem, og hun var ofte ute på kafé med venninner. Både menn og kvinner kjente på en gryende fremtidstro, der hardt arbeid og utdanning ble belønnet. 

– Jeg vokste opp i et relativt demokratisk land. Der vi hadde troen på et likestilt liv og at vi hadde en plass i samfunnet. Å først ha kjent på den friheten, og så få den tatt fra seg, har vært veldig vanskelig. 

Trøst i kulturen

Noen dager etter at Taliban gjenerobret makten, flyktet Ghazniwal til Norge. Både hun og Fakhari trekker frem hvor viktig kulturen er, for å holde håpet om et annerledes Afghanistan i live. 

– Vi er et utrolig gjestfritt og kollektivistisk land, der vi hjelper hverandre. Vi har nydelig mat, poesi og musikk, forteller Fakhari. 

Hun anbefaler blant annet Ahmad Zahir, landets første popstjerne. Han er blitt et symbol på Afghanistan i fredstid, før Sovjetunionens invasjon i 1979.

– Det er veldig viktig å holde Afghanistan levende gjennom å lese dikt og lytte til musikk. Om du ser meg på Blindern går jeg mest sannsynlig i et klassisk fargerikt sjal, avslutter Ghazniwal, og legger til: 

– Afghanistan har gitt meg mye vondt, men mest av alt har det gitt meg en styrke, og en evne til å aldri miste håpet, selv i de mørkeste stundene.