Midtøstenkonflikten
Historien bak konflikten:
– Nordmennene var billige
løpegutter for Israel
Krigen i Midtøsten preger nyhetsbildet og skaper sterke reaksjoner verden over. Historieprofessor og forsker, Hilde Henriksen Waage, har i flere tiår forsket på konflikten og møtt kraftig motstand fra norske politikere. Hun mener at studentene må forstå historien bak konflikten.
Krigen i Midtøsten dominerer nyhetsbildet. Samtidig som Israels krigføring i Gaza fortsetter, har konflikten utviklet seg til en større regional maktkamp der Iran, Israel og USA står mot hverandre. Dette etter at USA og Israel i slutten av februar gikk til omfattende angrep mot mål i Iran, noe som utførte gjengjeldelsesangrep og en kraftig opptrapping i hele regionen. For mange norske studenter kan situasjonen være vanskelig å forstå i sin helhet.
– Mitt svar til studenter, forskere, Donald Trump og alle andre, er at det lønner seg å lære. Det lønner seg å ha kunnskap som grunnlag for egne meninger og for den politikken som føres, fordi da tar man bedre beslutninger, sier Hilde Henriksen Waage, professor i historie ved Universitetet i Oslo (UiO).
Waage har forsket på Midtøsten-konflikten og Norges rolle i fredsprosessen i flere tiår, og er også tilknyttet fredsforskningsinstituttet Peace Research Institute Oslo (PRIO).
– Når det gjelder den pågående krigen nå mellom Israel, USA og Iran, er det veldig viktig å vite at Iran har blitt utpekt som en hovedfiende både av USA og Israel, sier professoren.
Ifølge henne kan ikke dagens krig forstås uten å se den i sammenheng med hvordan regionen ble formet etter første verdenskrig.
Stormaktene tegnet Midtøsten
Etter første verdenskrig falt det osmanske riket sammen. I fredsoppgjøret delte de europeiske stormaktene Storbritannia og Frankrike opp store deler av Midtøsten mellom seg. Mange av dagens stater ble etablert i denne perioden.
– Irak, Jordan, Syria og Palestina ble i stor grad formet av britene og franskmennene etter første verdenskrig, sier Waage.
Samtidig lovet Storbritannia å støtte opprettelsen av et «jødisk nasjonalhjem» i Palestina gjennom Balfour-erklæringen i 1917. Dette førte til økt jødisk innvandring til området, samtidig som palestinerne allerede bodde der.
– Fra da av oppstår det en stadig sterkere konflikt om det samme landet mellom to folk, sier Waage.
Da staten Israel ble opprettet i 1948, utviklet konflikten seg til en langvarig kamp om territorium, makt og selvbestemmelse mellom israelere og palestinere.
Flere konflikter samtidig
Selv om Israel-Palestina-konflikten står sentralt i krigsbildet i Midtøsten, mener Waage at dagens situasjon også må forstås som en del av en større regional maktkamp.
– Det er ikke bare én konflikt. Det er flere konflikter som delvis henger sammen, sier hun.
Israel er en av de sterkeste militærmaktene i regionen og har et tett samarbeid med USA. Samtidig står landet i konflikt med Iran, som støtter flere grupper som kjemper mot Israel.
Blant disse er Hizbollah i Libanon og Hamas i Gaza. Iran har støttet ulike allierte i regionen med penger og våpen, blant annet grupper som også er fiender av Israel.
Ifølge Waage har Iran lenge forsøkt å bygge opp det hun beskriver som en «motstandsakse» i regionen, der Iran støtter ulike allierte militært og økonomisk. Dette har også ført til at Israel i økende grad betrakter både Iran og disse gruppene som fiender.
– Det ble viktig for Israel å skape fiendebilder av både Iran og disse stedfortrederne, det vi ofte kaller proxyer, forteller Waage.
– Hamas ligger nede med brukket rygg
Ifølge Waage har utviklingen de siste årene ført til at flere av Irans allierte i regionen er blitt kraftig svekket.
– Israel har knust alle Irans venner og allierte. Hamas ligger nede med brukket rygg, og palestinerne på Gaza-stripen er i en katastrofe, sier hun.
Hun peker også på at Hizbollah i Libanon er blitt hardt rammet av israelske angrep de siste årene.
Samtidig har situasjonen i flere andre land i regionen endret seg betydelig. I Syria førte borgerkrigen som startet i 2011 til store ødeleggelser og en svekket stat, selv om Bashar al-Assad fortsatt sitter ved makten med støtte fra blant annet Russland og Iran.
Også Irak er fortsatt preget av konsekvensene etter USAs invasjon i 2003.
– Irak er langt på vei et oppløst land etter USAs særdeles mislykkede invasjon, sier Waage.
Ikke en fredsavtale, men en timeplan
Waage har i mange år vært en tydelig kritiker av Oslo-avtalen fra 1993. Avtalen blir ofte omtalt som et diplomatisk gjennombrudd i fredsprosessen mellom Israel og palestinerne, der Norge spilte rollen som tilrettelegger.
Men ifølge Waage gir den fortellingen et forenklet bilde av hva som faktisk skjedde.
– Oslo-avtalen var ingen fredsavtale. Det var en timeplan, forteller hun.
Avtalen la opp til at partene innen fem år skulle forhandle fram en endelig løsning på konflikten. Palestinerne fikk begrenset selvstyre i Gaza og i Jeriko på Vestbredden, mens de viktigste spørsmålene om blant annet grenser, bosettinger og Jerusalems status ble utsatt.
– Den avtalen var i stor grad utformet på Israels premisser, sier hun.
Hun mener maktforholdet mellom partene var avgjørende for hvordan avtalen ble utformet og poengterer at i forhandlinger er det alltid den sterke parten som får bestemme.
– Nordmennene var billige løpegutter
Waage mener også Norges rolle i prosessen ofte fremstilles mer romantisk enn den egentlig var.
– Nordmennene var billige løpegutter for Israel, sier hun.
Hun mener forestillingen om at norske diplomater kunne skape en balansert fredsprosess mellom to svært ulike parter, ikke stemmer med virkeligheten.
– Det er en eventyrfortelling at noen nordmenn kunne ta israelske og palestinske forhandlere, gå rundt i skog og fjell og snakke pent med begge parter og plutselig skape et likeverdig forhold.
Ifølge Waage hadde Norge i praksis svært begrenset innflytelse.
– Norge er ikke USA. Vi har ikke våpen og muskler til å presse Israel til noe som helst.
Dermed stod de norske forhandlerne overfor et begrenset handlingsrom: enten godta Israels krav – eller reise hjem.
Møtte sterk motstand
Waage forteller at forskningen hennes på Israel og Norges rolle i Oslo-prosessen i mange år møtte sterk motstand i Norge.
– Det har vært veldig tøft å være meg, både når det gjelder å forske på Israel og Norges rolle i fredsprosessen, sier hun.
Hun mener kritikken ofte handlet mer om henne som person enn om forskningen hennes.
– Mange toppolitikere tok det jeg kaller «mannen og ikke ballen». Når de ikke ville høre på analysene mine, forsøkte de heller å undergrave min legitimitet som forsker, sier hun.
Ifølge Waage stod hun i lange perioder ganske alene i den norske debatten.
– På 2000-tallet stod jeg faktisk helt alene, som en slags folkefiende à la Henrik Ibsen, der alle var imot det jeg sa, forteller hun.
Hun har fortalt til Khrono at blant annet tidligere utenriksminister Thorbjørn Jagland, diplomat Mona Juul og Oslo-prosessens nøkkelperson Terje Rød-Larsen reagerte kraftig på forskningen hennes og forsøkte å stanse arbeidet. Samtidig understreker hun til Universitas at forskningsmiljøene har støttet henne hele veien.
– Akademia har stått på mitt lag hele tiden og aldri betvilt forskningen min.
De siste årene mener hun situasjonen har endret seg.
– Nå strømmer det plutselig på med støtteerklæringer fra hele Norge. Det er nesten litt rart å oppleve, sier hun.
Mener dekningen blir for overflatisk
Waage mener norske redaktørstyrte medier i hovedsak gjør en god jobb med å dekke konflikten, men at dekningen ofte blir for overflatisk. Likevel poengterer hun at de kunne forklart de bakenforliggende årsakene enda bedre
For studenter som forsøker å orientere seg i konflikten, har hun derfor et tydelig råd.
– De bør følge med på nyhetsbildet og bruke mye mer tid på å lese faglig basert litteratur i stedet for å scrolle rundt på sosiale medier.
Akademias rolle
Midtøsten-konflikten har de siste årene også skapt sterke reaksjoner på universiteter verden over, med demonstrasjoner, boikottkrav og harde debatter. Waage mener akademia kan spille en viktig rolle i slike konflikter.
– Jeg er ikke politisk aktivist, men forpliktet til å formidle det forskningen viser, sier hun.
Hun mener historisk kunnskap ofte mangler i politiske beslutninger.
– Det ville vært veldig fint hvis president Donald Trump i Det hvite hus hadde klart å lese en historiebok, sier Waage.
Waage legger til at hun gjerne kunne sendt noen av sine egne bøker til amerikanske beslutningstakere.
– Hvis man hadde hatt mer historisk kunnskap, ville man kanskje forstått at man ikke kan bombe seg til regimeendringer. Vi har egentlig ingen gode eksempler i historien på at det fungerer, sier professoren.
For studenter som ønsker å forstå Midtøsten bedre, er rådet hennes derfor enkelt: Les mer historie.
– Det å ha kunnskap som grunnlag for egne meninger gir både større forståelse og større trygghet i en svært urolig verden, avslutter hun.
