Bokanmeldelse
Fortellerkunst med fotfeste
Boken er hva tittelen indikerer: Et minnesmerke, en påminner og et opprop jeg anbefaler enhver å lese de 152 sidene fylt av sårbare fortellinger.
Et minnesmerke i mine hender er en tekstsamling med bilder som markerer 25-årsjubileumet til Agenda X, Antirasistisk Senters ressurssenter for ungdom. Boken dedikeres til minne om Tamima Nibras Juhar som ble drept i et rasistisk og islamofobisk angrep 24. august 2025. Drapet på henne trekkes inn som et symbol på de grusomme konsekvensene av fremmedfrykt og hat.
Hver lille tekst oppleves som en håndsutrekning, en invitasjon til å ta del i hverdagen til unge som kjemper mot rasisme.
Fortrolig og følsomt
Boken er delt inn i tre seksjoner: fortid, nåtid og fremtid. Hver seksjon utdyper Agenda X sin rolle i utformingen av medlemmenes liv. Fortidsseksjonen handler om tidligere medlemmer og deres tilbakeblikk av og med organisasjonen.
Det første essayet, skrevet av Felipe «Fella» Orellana, starter slik: «Ikke alle som kan kjenne seg igjen. Men de som kan, takk.». Han tegner dermed umiddelbart streken mellom de forstående og de utenforstående, en skillelinje som vedvarer gjennom boken.
Nåtidsseksjonen er skrevet av 13 ungdommer. Her kommer bokens kjerne, slik jeg opplever den, fram.
Amal Rahmati Ennaqi åpner seksjonen med et dikt og et essay. Essayet «Å bære et menneske og hoppe samtidig» er en vakker flerspråklig fortelling om Ennaqi og faren. Ennaqi belyser språkets rolle i identiteten gjennom skildringer av farens norskvansker. Handlingen utløses av en bok med arabiske dikt og norsk oversettelse. Samtidig som vi følger farens ønske om å kunne lese den norske oversettelsen, forteller Ennaqi (her på engelsk) om den triste sannheten at faren mister sin personlighet når han mister språket. Ved å skrive på engelsk demonstrerer også Ennaqi hvilken makt det ligger i å kunne flere språk, siden faren ikke kan engelsk. Teksten er rørende skrevet, og imponerte både på grunn av fortellingen som fortelles, og på selve fortellerkunsten.
«Uten tittel: hverdag» av Mariam Saleh fremmer hverdagens små, men utmattende møter med rasisme. Teksten både starter og avslutter med karakterens speilbilde, og en fremmedgjøring ovenfor refleksjonen. I resten av teksten gir Saleh leseren detaljerte beskrivelser av hvordan henholdsvis normale hverdagslige interaksjoner bærer preg av andres ignoranse og fyller tålmodighetsglasset til randen. Saleh er god til å skildre stemningsendring og karakterens frustrasjon. Saleh formidler karakterens indre følelsesliv presist, og det er disse beskrivelsene som gjør handlingen lett å henge med på.
Den siste seksjonen, skrevet av jubileumskomiteen, handler om håp. Skribentene formidler tydelig et ønske om å tråkke en sti som gjør livets vei litt enklere å gå for kommende generasjoner. Denne seksjonen runder av boken slik at man sitter igjen med både frustrasjon og framtidstro, samt et ønske om at boka var lenger.
Alvor til ettertanke
Litterært er tekstene av varierende kvalitet. Men etter min mening gjør det ingenting med skrivefeil og tidvis rotete struktur. Bokens sjarm er nettopp det at den er skrevet av ungdom. Jeg forventer ikke Knausgård eller Loe hverken når jeg åpner boken eller når jeg leser. Jeg forventer ærlighet og sårbarhet. Og det er det masser av. Skribentene forteller sine historier på egne premisser og med egen penn. Her trumfer fortellingen eventuelle litterære feilgrep. Leseropplevelsen er svært god, men først og fremst viktig, og fremmer en virkelighet som gjør det å føle seg for synlig til å føle seg usynlig.
