Petit
En profittmaksimerende generasjon
På UiOs åpne dag får man et glimt av neste generasjons studievalg. Inntrykket jeg satt igjen med er klart: De vil ikke nødvendigvis redde verden – men ha råd til å leve i den.
Sola treffer veggene på Øvre Blindern. Feeden fylles av utepilsnytere. Den aller tykkeste jakka legges bort igjen, og brosteinen dukker opp mellom hauger av smeltende snø. Våren er på vei.
Vips, så kom det sikreste vårtegnet av alle: UiOs åpen dag. Elever fra hele Østlandet flokker seg inn i fakultetsfojaeéne for å fange opp førstehåndskunnskapene om egne muligheter, i håp om svar på spørsmålet om sine neste steg.
Så heldig var jeg at jeg fikk bevitne denne migrasjonen. Der sto jeg, rak i ryggen: en halvstolt FPØ-gutt med mål om å overbevise neste «generasjon» om å studere akkurat det samme som meg. Jeg knuffet mine medstudenter fra andre programmer og nøt den skattefinansierte lunsjen. Heldige oss som fikk stå med økonomistudiene, vel vitende om at vi egentlig hører hjemme på filosofisk institutt.
Det første faretegnet kom da miniforelesningen om den splitter nye studielinja «Økonomi og Finans» var så full at folk ikke kom inn. Kidsa vandrer bortover en etter en, trolig i håp om å til høsten kapre en av de 30 ettertraktede plassene på UiOs nye satsing. Samtalene etterpå lettet ikke på sinnet. Gang på gang flokket folk til standen, med spørsmål som lyder: «Jeg vet ikke med filosofi og sånt, men jeg liker i hvert fall økonomi. Hvor mye kan jeg tjene hvis jeg går dette her?».
Det er fristende å riste på hodet. Er dette en hel generasjon med The Wolf of Wall Streets Jordan Belfort som rollemodell? Ungdommer som tar studievalg ikke av lidenskap eller interesse, men av forventet lønn?
Samtidig føles det ut som det var i går da jeg selv sto der, med andre, og følte at sammen ønsket vi alle å redde verden.
Så stopper jeg meg selv. Dette er ikke rart. De har vokst opp med pandemi, klimakrise, krig på kontinentet og folkemord på skjermene. Nå står vi midt i den farligste utenrikspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Vi ser verden rakne litt i kantene, år etter år.
Da skjønner jeg egentlig veldig godt at ungdommen ikke vil redde verden lenger. De ønsker heller bare kanskje å ha råd til å bo i den verdenen som er igjen.
Jeg tenkte tilbake på høsten som var, og på en valgkamp preget av krass kritikk mot Norges mange «tullestudier». Flere ønsker økt politisk kontroll på studieplassene, og flørter med å bruke justeringer i studiestøtten som økonomisk insentiv. Alt for å stoppe at vi utdanner tullinger som ikke kan betale for den fossende eldrebølgen. La oss legge vekk de andre gode argumentene mot disse tiltakene.
Så, til dere som er så bekymra for at «tullestudiene» ødelegger Norges framtid: The kids are åpenbart alright.
Mine korte og noe urepresentative samtaler forrige uke, foreslår faktisk at tullestudie-fanatismen faller på sin egen urimelighet. Barna vil jo i større og større grad ha jobber som tjener penger uansett. Da blir vår jobb også mye enklere: gi de jobbene vi trenger at folk gjør, den lønna de fortjener.
Så, til dere som er så bekymra for at «tullestudiene» ødelegger Norges framtid: The kids are åpenbart alright.
Og til dere andre som tvert imot frykter at neste generasjon er altfor profittmaksimerende: Jeg fikk tross alt ikke stått noe med filosofigjengen, men det er nok noen av dem igjen også.
