Blodets gleder

Det var en storslått grav som var mer fornem enn alle de andre; stor var gravstenen og edelt utformet. På den stod kun ett ord: DRACULA. Dette var altså det udøde hvilestedet til vampyrenes Konge, han som befalte over så mange.

Helt siden den irske forfatteren Bram Stoker lot grev Dracula stige opp av likkisten for første gang i sin roman Dracula fra 1897, har den transylvanske adelsmannen med de spisse hjørnetennene vært en velkjent skikkelse i bøker, film, dikt, musikk, dataspill og teater.

Nå har Dracula inntatt scenen på Centralteatret. Der oppføres Lars Saabye Christensens teaterstykke, som er basert på fortellingen til Bram Stoker.

– Hver generasjon skaper sin egen grev Dracula som reflekterer redslene, forventningene og fantasiene i sin samtid, sier professor Elizabeth Miller.

Hun er Dracula-forsker ved Memorial University i Newfoundland og president for den kanadiske avdelingen av Transylvanian Society of Dracula.

Dracula – vår drømmemann

Mens vanlige monstre bare er skumle og frastøtende, er vampyrene samtidig så tiltrekkende at noen mennesker dyrker Dracula; de sover i kister, kler seg i svarte kapper og drikker rødvin som om det var blod for å leve som ham.

– Vampyrer representerer på mange måter det vi mennesker drømmer om. De er selve symbolet på forbudt begjær og erotikk, men også opprør og makt. Bland det med vår lengsel etter udødelighet, evig ungdom og dragningen mot det overnaturlige, forbudte og de mørke sidene av menneskenaturen, og vips, så har du fascinasjonen for grev Dracula, oppsummerer Miller.

Vampyrskikkelsen er imidlertid mer enn et populært symbol på vår tids moralske anarkister. Dracula er en av den vestlige kulturens arketyper, et kulturelt ikon som dukker opp så vel i reklamen og barne-tv som i skrekklitteraturen.

– Vampyren forandres og omformes alt ettersom det passer oss. Til og med Bram Stokers grev Dracula kan skifte skikkelse, og jeg tror Draculas store tilpasningsevne er en av hovedgrunnene til at han har overlevd århundrene og blitt adoptert også av de nye mediene. I dag kan Dracula for eksempel leses som en metafor på aids, sier Miller.

Mannlig fantasi

«Jeg skal kutte av hodet hennes og fylle munnen med hvitløk. Så skal jeg drive en stake gjennom henne», sa jeg, og skalv med tanken på å lemleste kroppen til kvinnen jeg hadde elsket på den måten. Likevel var ikke denne følelen så sterk som jeg hadde fryktet.

– Mange leser Bram Stokers roman som kroneksempelet på en viktoriansk mannlig fantasi: En mektig mann som forvandler passive kvinner til seksuelt utsultede villdyr, sier Dracula-forskeren.

Dracula innehar alle de klassiske maskuline macho-trekkene. Han er det sterke rovdyret som aktivt går på jakt og tar den kvinnen han vil ha uten å nøle.

Feminister oppfatter derfor teksten som kvinnefiendtlig, med sine mange henspillinger til virile menn og svake kvinner. Øynene hans flammet rødt av djevelsk lidenskap og de hvite, skarpe tennene – bak de fyldige knallrøde leppene som blodet dryppet fra – slo sammen som hos et vilt dyr. Han kylte offeret tilbake på sengen som var hun kastet fra toppen av et fjell, snudde seg og kom mot oss.

Dracula gjør mer enn å behage macho-menn og irritere kvinnesakskvinner med sitt blikk inn i viktoriatidens England. Romanen er samtidig en fortelling om den universelle kampen mellom det gode og det onde.

– Selvfølgelig seirer det gode til slutt, innhyllet i kristendommen. Derfor er boken samtidig en bekreftelse av kristendommens seier over Djevelen og hans ondskap, sier Elizabeth Miller.

Vlad III (1431-1476), fyrste av Valakia:

Fyrst Vlad fikk tilnavnet Dracula, Dragens sønn, av sine undersotter fordi hans far var leder av den kristne drageordenen. Under krigen mot de vantro tyrkerne førte fyrst Vlad sitt folk til seier i slag etter slag. For å skremme okkupasjonshæren ut av Valakia, kuttet han hodene av alle sine falne motstandere og spiddet dem på staker som han satte rundt hele borgen sin til skrekk og advarsel. Tyrkerne kalte ham derfor Tepes, Spidderen. Draculas favoritt-torturmetoder inkluderte flåing, kastrering og koking av ofre, men for rumenerne er han helten som stoppet de barbariske tyrkerne.

Da Bram Stoker var på sommerferie i Whitby i 1890, kom han over boka An Acount of the Principalities of Wallachia and Moldavia av William Wilkinson. I et kort avsnitt om Vlad Tepes står det der (feilaktig) at «Dracula betyr Djevel på valakisk». Det fikk Stoker til å gi sin vampyr-greve navnet Dracula, og ikke Wampyr, som han het i romanens førsteutkast.