Blodig alvor
Foreleser i internasjonal historie Olav Njølstad foretrekker virkeligheten. Men aller helst bør studentene lese hans nye krimroman for å skjønne faget bedre.
Det er kaldt og det er Nord-Norge. En liten gutt med follekniv finner en død fangstmann og innleder dermed 400 sider med konspirasjonsteorier og storpolitisk maktspill fra Alta til Jerusalem.
I Oslo på Det norske Nobelinstitutt sitter debutforfatteren Olav Njølstad. Mannen som til daglig er forskningssjef ved Nobelinstituttet har skrevet krimboken Mannen med oksehjertet – en bok langt fra myke vegg til vegg-tepper og fontener inne på de fasjonable kontorene rett bak slottet.
– Virkeligheten er spennende, men den er samtidig veldig flyktig og kaotisk.
Skjønnlitteraturen kan hjelpe oss til å gjøre virkeligheten litt mer begripelig, sier Njølstad, som i høst foreleser på bachelorprogrammet i Internasjonale studier.
Realistisk fiksjon
Selv om historikeren understreker at boken er ren fiksjon, mener han den gir et realistisk bilde av etterretningsmiljøet i Norge og den internasjonale topp-politikken. Njølstad anbefaler gjerne krimboken sin som tilleggspensum for studentene.
– Den kan fungere som en mer spennende fremstilling av læreboken om spredningen av masseødeleggelsesvåpen.
– Hvorfor må historikere konstruere egne historier?
– I en viss forstand kan du si at det er vi gjør hele tiden. Historikernes viktigste arbeidsredskap er narrasjonen, vi forteller historier. Mange historikere er opptatt av det kontrafaktiske; det som ikke skjedde men kunne ha skjedd. Her ligger det mange momenter av fiksjon som strekker seg til skjønnlitteraturen, og her burde flere historikere prøve seg, sier Njølstad.
Kriminelle akademikere
Mange akademikere har kommet med spenningsbøker de siste årene – som økonomen Tom Kristensen med thrilleren En kule, og i vår psykiater Marianne Mjaaland med krimboken
Unaturlig dødsfall meldes.
– Hvorfor har akademikere begynt å skrive krim?
– Det er mange som mener profesjonsromanen er en ny trend. Yrkeslivet har blitt så komplisert at forfattere uten fagbakgrunn kvier seg for å skildre miljøene. Eller kanskje det er en måte for frustrerte akademikere å realisere seg selv på? foreslår Njølstad.
