Jazzing med Kaja om bøker

Naiv, Super (1996) av Erlend Loe

Det var den første boken jeg leste som betydde mye. Jeg gikk på ungdomsskolen, og når jeg ser tilbake, tror jeg ikke jeg forsto den helt. Jeg reflekterte ikke så mye rundt det indre følelseslivet og hva boka egentlig beskriver. Men det jeg forsto, var at den var rett frem og annerledes. Det var forfriskende. Jeg tror jeg tenkte: «Oi, er det lov å skrive så enkelt? Og at folk enda kunne like det». Boka har nok formet meg med tanke på å tørre å skrive musikk. Jeg gikk på musikklinja på videregående, hvor det alltid var fokus på å være flink og at ting skulle være avansert. Jeg dras veldig mot dem som tør å gjøre ting enkelt.

25. septemberplassen (1974) av Dag Solstad

Dag Solstad kommer jeg aldri utenom. Denne boka leste jeg på videregående og jeg vet egentlig ikke hvorfor den traff. Men jeg ble veldig obsessed med Solstad. Han skildrer ting på en måte jeg synes er veldig fin. Boka er på mange måter tung fordi den er sosialpolitisk, og jeg leste den nok litt på grunn av det politiske. Jeg var en klassisk palestinaskjerf-og-fjellrävensekk-kind-of-girl. På musikklinja laget jeg en liten Dag Solstad-musikal, istedenfor å holde en vanlig presentasjon til særemne. Jeg har lest mer Solstad i ettertid, og jeg synes egentlig ikke denne boka den beste. Men det var sånn jeg oppdaget ham, så den er betydningsfull.

Sjef i eget liv – en bok om kognitiv terapi (2016) av Ingvar Wilhelmsen

Det er flaut å innrømme, men de siste årene har jeg lest selvhjelpsbøker. Det er nok en reaksjon på å få barn. Iblant er det et overveldende, tyngende ansvar å være forelder, og det kan manifestere seg på mange måter. Noen foreldre er veldig hverdagsengstelige og sikrer hele huset, mens jeg har vært veldig laidback og lurt på om det er noe gærnt med meg. Men nå tror jeg at jeg har landet på at: «Ok, jeg må i hvert fall passe på å ikke dø, for nå trenger de meg». I møte med det, har Ingvar Wilhelmsen vært veldig bra. Han driver hypokonderklinikk i Bergen og er lege. Han tar ting veldig på kornet og viser hvor irrasjonelt hypokondri er, samtidig som han bruker mye humor.

Serotonin (2019) av Michel Houellebecq

Dette er den siste boka jeg leste i en boksirkel jeg er med i, og jeg likte den kjempegodt. Den er veldig mørk, og handler om en mann som egentlig bare er helt nihilist. Han har gitt opp og mener det ikke er noe mening med livet, så han har startet et prosjekt som kun er selvutslettende. Også er den i tillegg ganske drøy. Houellebecq er jo kontroversiell, veldig ufiltrert på en måte. Men jeg synes den mørke håpløsheten er appellerende. De gangene jeg har lest bøker de siste ti årene, har jeg ofte valgt norske, kvinnelige forfattere. Dette er noe veldig annet. Det er noe forfriskende med et helt annet perspektiv og annen skrivestil.

Kykelipi (1969) av Jan Erik Vold

Jeg er veldig glad i Jan-Erik Vold, han har masse humor. Jeg husker det var litt med å forme meg når jeg prøvde å være kreativ selv. Det at han hopper litt inn og ut, og plutselig mikser mellom «litt vås» og tunge tema. Det er en vanskelig balanse og få til humor, også blandet med alvor. Jeg sier ikke at jeg har lyktes med det, men jeg har prøvd litt på det selv også, og latt meg inspirere av Vold. Det jeg er takknemlig for med dikt, er at de er lette å komme seg igjennom.