Da terroren nesten kom til Blindern

På en CV norske medier snart er leie av å ramse opp, føyes det i disse dager til en debutroman.

Av bruddstykker av et liv har renessansemannen, multikunstneren og akademikeren Frode Saugestad sydd sammen sin første roman. I et sammensurium av virkelighet og fiksjon, fantasi og fakta, ledes leseren gjennom parallelle historier man antar gjelder én og samme hovedperson.

Blant bruddstykkene finner vi historien om et planlagt attentat mot Universitetet i Oslo:

«SKJØNNER DU MAMMA AT JEG I MIN DESPERASJON ETTER Å BLI SETT PLANLA Å SPRENGE ADMINISTRASJONSBYGNINGEN VED UNIVERSITETET I OSLO?»

– Er det ikke spekulativt, i disse tider, å skrive om å sprenge administrasjonsbygget på Universitetet?

– Kanskje. Det kan være det. Men kanskje er det også noe som er helt reelt, og som bare måtte være med i boka. Kanskje er det et litterært triks. Det er mange som har fremheva at akkurat denne radikaliseringa er et interessant grep og gjør boka spennende å lese, sier Saugestad hemmelighetsfullt.

I boka gis det detaljerte skildringer av hovedpersonens planer om å sprenge Lucy Smiths hus.

– Skjønner du at folk blir sjokkerte, og de assosiasjonene det gir til 22. juli?

– Selvfølgelig. Vi diskuterte det med noen venner, og jeg var ganske sikker på at Breivik var en litt sånn ensom, sint, frustrert mann. At han ikke var sinnssyk, men følte seg misforstått. Jeg vet jo ikke om det er rett, men i ettertid er det jo det inntrykket jeg sitter igjen med. At han var sint og forbanna. Men, karakteren i boka vil jo ikke ta livet av noen. Han ønsker bare å sende et signal til staten.

Fiksjon møter virkelighet

Både med Universitas og i andre intervjuer kvier Saugestad seg for å sette fingeren på hva i romanen som hører til faktisk historie og hva som er forfattet fiksjon.

– Men store deler av boka er jo hentet direkte fra ditt liv?

– Ja, det er en del av meg, men ingen vet hva. Det er morsomt. Jeg har lest tilbakemeldinger og anmeldelser der det hintes til hva de tror er fakta og fiksjon, og så har det faktisk vært helt motsatt, forteller Saugestad.

- Mye ved hovedkarakteren i din nye roman En ung manns bekjennelser om kjærlighet ligner jo på deg. Likevel hevder du at dette er en oppdiktet romankarakter. Hvorfor det?

– Hukommelse blir jo på en måte en del av fantasien din. Kanskje man husker ting man vil huske, kanskje man fortrenger og ikke husker ting man ikke vil huske. Så, kanskje er det helt umulig å skille mellom det som faktisk har skjedd og det man tror har skjedd.

Flere journalister trekker opp Knausgård som en sammenligning, ved at de begge legger sine romaner tett opp mot virkelige hendelser. Saugestad kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen.

– Det er to tydelige forskjeller mellom oss. Den ene er at Knausgård er en utrolig begava forfatter. Den andre er at han mener at det han skriver er sant, mens jeg skriver fiksjon. Samtidig er alt man skriver selvfølgelig basert på tilegnet kunnskap. Jeg tror jo ikke Jo Nesbø har vært og drept masse folk. Samtidig kan han ha henta kunnskapen om det et sted.

– Men det er jo ikke feil å si at karakteren i din roman ligner langt mer på deg enn Nesbø ligner på Harry Hole?

– Nei, det kan man si. Men jeg kommer uansett aldri til å legge ved en bruksanvisning til hvordan boka skal leses.

Lite velkomment Blindernmiljø

En stor del av boka til Saugestad handler om Universitetet i Oslo, og det ligger en spenning i opptakten til det som nesten blir et attentat mot Lucy Smiths hus. At det ble akkurat Universitetet i Oslos administrasjonsbygg, virker ikke tilfeldig.

– Jeg prøvde jo å bli student mange ganger, men jeg klarte aldri å begynne å studere. Det var flere ganger hvor jeg mislyktes som student, så jeg har et veldig ambivalent forhold til Universitetet i Oslo. Enten er jeg vel forbanna på det, eller så tenkte jeg at nå må jeg legge inn et spenningsmoment.

Det er vanskelig ikke å lytte til undervisningskritikk fra en mann som gikk fra bachelor- til doktorgrad på rekordkort tid, og som har undervist i litteratur ved Harvard.

– Det har vært et par episoder på Blindern, blant annet ved funn av en AG3 i et skap nede på Sophus Bugges hus, som har ført campus og spekulasjoner om terrorisme sammen. Er det noe spesielt ved universitetsmiljøet som åpner for slike tanker?

– Det blir bare en gjetning. Universitetsstrukturen i Norge, i hvert fall på HF og SV (Humanistisk og Samfunnsvitenskapelig fakultet, red.anm.), er lagt opp med lesesaler på hundre til to hundre folk. Og hvis du banker på døra til professoren den ene av de to timene i uka professoren har tid, så føler man seg kanskje uvelkommen og blir én i den massen.

Derfra er faren stor for at man som student faller utenfor og føler man ikke blir tatt på alvor, mener Saugestad. Han tilføyer at Universitetet i Oslo likevel ikke skiller seg spesielt mye ut i den sammenhengen.

– Når man kommer inn til byen som nittenåring og kanskje ikke kjenner så mange, så er man litt usikker. Men hadde vi gått til Frogner, for eksempel, så kan det godt hende vi hadde funnet mange pistoler og geværer i skapene der og.

Lei akademia

I en alder av 39 år er Saugestads karriere allerede lang og mangfoldig, i alt fra klesbransje til forlagsbransje. Sist han hadde en akademisk karriere var på Harvard i 2010. Så ble han lei.

– Ja, det var for noen år sida. Harvard er jo smørøyet hvis man har akademiske ambisjoner. Men så var det noe med hele miljøet og livet – det var veldig lite åpent for tanker og innspill utenfra, og det framsto veldig hegemonisk. Folk sitter på sine små øyer og passer på seg og sitt, akkurat som i det norske Knut Hamsun-miljøet, for eksempel. Alle holder på med de samme greiene, så sitter de og forvalter sin egen sannhet, mens jeg heller ville befri Hamsun mer.

– Er ikke det ironisk, all den tid akademikerne er de som bør være mest åpne for kritisk tenkning og sannhet?

– Jo, men de er jo ikke det. De passer på, fordi det handler om posisjoner, forskningsmidler og stillinger. Jeg leste i Universitas at 80 prosent av stipendiatene på Universitetet i Oslo er internt rekruttert. Altså, ingen i verden får meg til å tro at det er det beste kandidatene. Ingen i hele verden.

Dårlig mottagelse

Saugestads bok har fått dårlig mottagelse av norsk presse så langt, men han har en plan B.

– Jeg skal skrive en bestselger nå, siden denne boka ikke blir en bestselger: Hvordan bli en mesterstudent. Jeg har blitt spurt så mange ganger av DN Talent og Campus om studietips.

– Og i ditt tempo kommer vel den boka om noen uker?

– Nei, da, nå har jeg pappaperm. Men, kanskje til neste år.