Seieren som rystet byen
Jubelscener rystet byen natt til søndag. Etter en knusende seier flyttet seiersfesten seg ut i gatene. Der måtte elleville supportere tøyles med opprørspoliti, tåregass og vannkanon.
Publisert
Sist oppdatert
Det er ikke uvanlig at fotballfeiringer går over styr, men helgens bragder var av det helt spesielle slaget.
Og nei – dette handler ikke om PSGs middelmådige seier i Champions Legue-finalen over Inter lørdag ettermiddag. I Oslo utspilte det seg et annet sjøslag til samme tid: det mellom Universitas og Radio Nova. En kamp som endte med en knusende 9-3 seier til de rødkledde avismakerne.
Nervøs
Om noen timer skal de rødkledde rasere byen. Men det vet ikke Universitas-troppen når de spankulerer inn på treningsfeltet utenfor Domus Athletica.
Dagny har ikke vært seg selv i det siste. Vi har alle merket det
Thea Eide, nyhetsredaktør
Der soler kunstgressmatta seg i mai måneds siste glans. Fuglekvitter og lyden av spent latter fyller luften. Men dette hører ikke ansvarlig redaktør Dagny Mathilde Mohn.
Hun står i den andre enden av feltet. Sparker grus og biter negler. Et nytt semester er over, og siste avis er sendt i trykken. Kontoret støver allerede ned. Men én siste kamp gjenstår: derbyet mot erkefienden Radio Nova.
Og hun har bare ett valg: Hun må vinne. Hvis ikke vil alt hun har bygget opp det siste året, falle i grus.
Statistikken fra de to siste årene sier sitt:
2023: 6–2 til Universitas
2024: 4–1 til Universitas
Mohn skal ikke bare vinne. Hun må knuse.
Bedre at «i» scorer enn at du bommer
En bekymret rynke har vært semi-permanent den siste uken. Det har også nyhetsredaktør Thea Eide merket seg.
– Dagny har ikke vært seg selv i det siste. Vi har alle merket det, sier Eide.
Hun har forsøkt å banke på den lukkede døren hennes. Men den har forblitt låst.
Gjennom nøkkelhullet hører hun en kjent stemme: «Det e bedre at «i» score enn at du bomme.» Igjen og igjen.
Straffeeksperten Kjetil Rekdal ytret de ordene som spillende Vålerenga-trener i 2003, under en dramatisk cupkamp mot Lillestrøm. Og Rekdal hadde selvsagt rett.
Var det dette Mohn forberedte seg til?
Skulle det bli uavgjort mot Nova, ville alt avgjøres i straffesparkkonkurranse. Mohn lot ingen stein ligge urørt i oppladningen mot rivalene.
Det er i motbakke osv…
Ikke et sekund over tiden blåses kampen i gang i Trimveien. Universitas har trent godt. Magnus Grundstad har lagt taktikken. Publikum er få, men høyrøstede.
Mohn starter som venstre back. I ettertid forteller hun at nervene forsvant med fløyta. Adrenalinet tok over.
Men noe er galt. Spillerne nøler, holder igjen, lar Nova få overtaket. Og så, halvveis i første omgang, skjer det utenkelige:
En langpasning treffer en Nova-spiller i perfekt driv. Med blikket rettet mot mål triller ballen forbi keeper og inn i nettet.
Et sukk går gjennom de rødkledde. De ligger under.
Dette var Mohns mareritt. Hun titter opp mot den nådeløse sola. Hva nå?
Vendepunktet
Redaksjonen er vant til motstand. De ga seg ikke da Pura Vita truet med søksmål. De har kjempet en utrettelig kamp for pressestøtten.
Minuttet etter pause setter fjorårets vinner inn utligningen. Så scorer de igjen. Og igjen. Og igjen.
Tre fjerdedeler av kampen er spilt. Universitas leder 4–1. Mohn tar en pust i bakken på sidelinjen og roper seg hes til lagkameratene.
Men Nova gir seg ikke. To raske mål. 4–3. Ingen vet hvor mye tid som gjenstår.
Da våkner rutinen. Universitas svarer med fem mål på rappen.
9–3. Dommeren blåser av. Mohn faller til bakken.
– Hvordan har du det nå?
– Ubeskrivelig, smiler hun og lukker øynene.
Fienden er beseiret og det på rekordvis!
