Bøygen går utenom

TIDSSKRIFT:- Noe av det hyggeligste som finnes er å få brev. Men det skjer jo nesten aldri, sier Dan Andersen.

Nå har Bøygen-redaktøren imidlertid fått så det monner. På et kontor i Forskningsparken står kasse på kasse med eksklusivt, italiensk brevpapir, dekket av skriften til mer eller mindre kjente forfattere og litterater fra fjern og nær. Brevene skal sorteres, pakkes i konvolutt og forsegles med voksstempel. Etter flere hundre arbeidstimer med papirflytting vil 3000 eksemplarer av Bøygens tredje utgave for året, brev- og dagboksamlingen «Fra meg til deg,» ligge klar.

– En skattkiste

Ideen til den særegne utgivelsen ble unnfanget i dusjen tidlig i år, og fikk fort bein å gå på.

– Jeg så for meg en sammenraska skattkiste av forskjellige ting. Det første vi gjorde var å sende e-post til forfattere som Gunnar Staalesen og Erlend Loe. Der spurte vi dem om de kunne skrive noe i brev eller dagboks form, aller helst for hånd. De fleste svarte kjapt, og da satte vi ordentlig i gang med prosjektet, forteller Andersen.

Men skattkister koster penger. Reaksjonene var blandete da Andersen fortalte at han regnet med at den neste utgivelsen ville koste 500 000 kroner – dette i et tidsskrift som har et driftsbudsjett på litt over 100 000 i året.

– Folk trodde jeg var temmelig gal. Selv på trykkeriet vi fant i Italia sa de at det var uhyre sjeldent med så store opplag på så eksklusivt papir.

– Hvorfor har dere gått igjennom alt dette bryet?

– Vi ville vite hvor langt vi kunne dra det, sprenge grensene for hva man kan gjøre i en sånn utgivelse. Det er en slags motvekt til dagens bokbransje, hvor utgivelsesprosessen er blitt så klinisk og masseprodusert. Etter hvert har vi fått noen enormt svære forfattere. Det er positivt, for litteraturen får et stort omfang. Samtidig blir det større avstand mellom leseren og forfatteren. Jeg skjønner at det må være sånn, men det er viktig med andre tendenser også. Når man kjøper dette nummeret i butikken er alt tatt på.

Fo tegnet kona

Folk tolket oppgaven de ble gitt av Bøygen på høyst forskjellige måter. Nobelprisvinner i litteratur Dario Fo har tegnet kona si, Asbjørn Aarnes har skrevet brev til avdøde filosof Emanuel Levinas og Erlend Loe viser fram scener fra studietiden i dagbøkene sine.

– Vi ville undersøke premissene for det personlige i litteraturen. Brev- og dagboksjangeren er de mest personlige sjangerne, og bidragene forteller mye om kreativiteten til den enkelte forfatter og forholdet vedkommende har til sin egen litteratur, sier Andersen.

Håndskriften har også andre konsekvenser for lesningen, sier han.

– En konsekvens er at man må sette ned lesetempoet, og det er noe vi er opptatt av. Dette er tekster du må tilbringe litt tid med.

Stor oppslutning

Til tross for at man ikke har råd til å tilby honorar til bidragsyterne, var det enkelt å få folk til å si ja til å være med. Enkelte gikk lenger enn det også, forteller Andersen.

– Elizabeth Kostova betalte ikke bare for frakt av sine bidrag, hun insisterte også på å donere penger til oss.

Den amerikanske bestselgerforfatterinnen var ikke alene om å interessere seg over gjennomsnittet for prosjektet. Erlend Loe var en av flere som insisterte på å være til stede under skanningen av dagboksidene.

– Folk har lagt mye flid i dette, og det er gledelig sier Andersen.

– Et kulturhistorisk bidrag

Bøygens slipp markeres i dag med høytlesninger på Litteraturhuset, og bokhandlene har allerede meldt sin interesse.

– Folk blir veldig positivt innstilt når de får se utgivelsen. Den er annerledes, og det blir sikkert en smal sak å selge det.

Et vanlig nummer av Bøygen kommer ut i et opplag på 600 stykker. Denne utgaven kommer i 3000 nummererte eksemplarer.

– Håper dere på kultstatus med denne utgivelsen?

– På en måte. Det er jo et veldig sært prosjekt. Jeg ser først og fremst på det som et kulturhistorisk bidrag – det er jo en rekke legendariske forfattere i denne samlingen, pluss en del navn som har potensial til å bli det, sier Andersen.

Men før det må pakkingen gjøres ferdig. Hele redaksjonen bruker kveldene sine på å sortere, brette og pakke. Til slutt stempler Andersen alle konvoluttene for hånd.

– Det er faktisk utrolig vrient. Det skal ikke mye til før man drar med seg en bit av konvolutten når man skal fjerne stempelet, sier redaktøren, som likevel har begynt å få teken på både det og det meste annet i utgivelsesprosessen.

– Man får helt vill autistisk kunnskap av å jobbe på denne måten. Vi vet for eksempel at brevside nummer 20 henger seg opp svært hyppig når vi skal legge den i bunken. Enten så er det Carl Frode Tillers tekst det er noe gærent med, eller så er det papiret, sier han.