Symbolpolitikk
Mye snakk, lite handling
Norsk Midtøsten-politikk preges av ansvarsfraskrivelser. Selv venstresiden ser ut til å snuble i egen retorikk.
Våpenhvilen mellom Israel og Hamas, godkjent den 10. oktober, har brakt en etterlengtet pustepause etter to år med brutal krigføring. I hvert fall hvis man skal tro flere norske politikere.
Avtalen, som har mottatt bred politisk støtte og fått Donald Trump til å utnevne seg selv til «fredspresident», er et viktig steg mot fred. Likevel er det lite som tyder på at våpenhvilen vil gi grunnlag for en varig løsning i Midtøsten. I ukene etter 10. oktober har partene gjentatte ganger anklaget hverandre for brudd på avtalen. Den 19. oktober ble to israelske soldater drept i Rafah, og som svar har den israelske hæren (IDF) gjenopptatt angrepene på Gaza. Ifølge palestinske helsemyndigheter har 241 palestinere blitt drept i nye luftangrep den siste måneden.
Heldigvis er det ingen norske politikere som har gått så langt som å kalle Trump en fredskonge. Likevel ble våpenhvilen tatt vel imot, og har selv fått politikere på venstresiden til å forsnakke seg. SV-leder Kirsti Bergstø uttalte til Aftenposten i oktober at spørsmålet om folkemord ikke hører hjemme ved et forhandlingsbord, «det må ryddes av veien. Og nå er det ryddet av veien i den forstand at det ikke lenger er noe pågående folkemord, men våpenhvile.»
Etter en valgkamp der det rød-grønne partiet stilte et ultimatum om at Oljefondet skulle trekke seg ut av en rekke israelske selskaper, har nå Bergstø snudd. Bakgrunnen? Trump og forhandlinger om statsbudsjettet.
Uttalelsen hennes har møtt massiv kritikk. SV-ledelsen så seg nødt til å sende brev til sine medlemmer der de tok selvkritikk for kommunikasjonen. Senest onsdag 29. oktober ble det innkalt til ekstraordinært landsstyremøte for å diskutere partiets Israel-Palestina-politikk. Der skal partilederen ha fått knallhard motstand. Hvorvidt ledelsen har gått tilbake til kravene fra valgkampen er uklart.
Håndteringen kan mildt sagt beskrives som rotete, men illustrerer et dypere problem enn bare en intern kommunikasjonssvikt i SV. For selv om norske politikere stadig uttrykker bekymring rundt fredsplanen, eksisterer det liten vilje til å påta seg reelt politisk ansvar. Norsk politikk forblir i en permanent ventetilstand – fanget mellom halvhjertede symbolvedtak og en selvtilfreds tro på egen diplomatisk rolle. Diskusjonen rundt moralsk ansvar og sanksjoner forblir til slutt bare ord. Kanskje blir det enda mer påfallende nettopp fordi det er venstresiden som sitter ved makta.
Norsk politikk forblir i en permanent ventetilstand – fanget mellom halvhjertede symbolvedtak og en selvtilfreds tro på egen diplomatisk rolle
Dette ble særlig tydelig da Stortinget for to uker siden vedtok en gjennomgang av Oljefondets etiske retningslinjer. Bak initiativet står finansminister Jens Stoltenberg som frykter at dagens regler kan føre til utestengelse av store teknologiselskap. Med andre ord: Etikk kan stå i veien for lønnsomhet. Mens Etikkrådet settes på vent, fortsetter Oljefondet å investere milliarder i israelske virksomheter som bygger på ulovlig okkupasjon.
Kjersti Bergstø har delvis rett i at folkemordspørsmålet ikke kan ligge som en åpen konfliktpost på et forhandlingsbord. Hun er ikke alene om synspunktet i den norske partifaunaen, men Bergstø overser noe grunnleggende: Man ikke kan forhandle bort en realitet.
Å erklære at krigsforbrytelser er «ryddet av veien» fordi det foreligger en våpenhvile, er ikke et uttrykk for ansvar – det er en fortrengning eller en bortforklaring. Spørsmålet om folkemord kan derfor aldri «ryddes vekk» fordi det er behagelig eller beleilig. Det er snarere grunnlaget enhver varig fredsløsning må hvile på.
Misforstå meg rett, ethvert diplomatisk gjennombrudd fortjener anerkjennelse. Og selv om Trump kan notere seg en utenrikspolitisk seier, er det politiske krefter verden over som må sørge for at den faktisk holder. Håp alene er dessverre ingen strategi, eller et velfungerende politisk verktøy.
Inntil norske politikere evner å enes om en reell og ansvarlig politikk – en politikk som tør å stille krav og bruke Oljefondet som brekkstang – forblir det politiske Norge passive tilskuere. Og spillet her hjemme om Palestina og Midtøsten fortsetter, hvor ingen – heller ikke SV – liker å holde i ballen.
LES OGSÅ:
