På innsiden av hatoppgjøret

Knapt noen oppgjør i norsk toppfotball skaper så mye debatt som når Brann møter Vålerenga i Eliteserien. Det burde ikke overraske noen. For få rivaliseringer er vel så tidløse som den mellom lillebror og storebror. Men Bergen mot Oslo er noe litt annet enn en fortelling om Kain og Abel. Det er kanskje nettopp det som gjør møtet mellom landets storbyklubber til en kamp som utspiller seg vel så mye på tribunen, som på gressmatta.

Brygger på noe

Reportasjepremisset vårt er like idiotisk som det er problematisk å gjennomføre. En vestlending, to Oslo-gutter, som alle tre skal operere bak fiendens linjer. Om stuntet gir noen nye perspektiver eller innsikt er både umulig å si og totalt usannsynlig, men slik har vi altså valgt å gjøre det. Ikke et sjakktrekk, og om det vel er det, er det ikke et særlig godt et. 

Søndag ettermiddag. Avspark 17:00 på Intility arena, et sted mellom Hasle, Hovin og Helsfyr i Oslo. Vi har holdt sesongkort, så dette er langt fra vår første gang her. På Valle har vi sett Vålerenga spille både eliteserie- og førstedivisjonsfotball, og alltid sunget deres melodier for full hals. Vi husker tilbake til den første gang Brann vant på Intility, også en dunkel oktoberkveld, den gang i 2023. Samme år rykket Vålerenga ned til førstedivisjon for første gang på 23 år. 

I den grad vi har sett dem på bortetribunen, har det vært på Enga-tur. Men denne gangen er vi altså bortesupportere i egen by. Et hav av rødt har fylt sjenkestedet Brygg i Oslo sentrum. Skarringen kan høres ned til Østbanehallen, ølen flyter og stemningen er etter alt å dømme på topp. 

– Papir-Tigerstaden kaller vi det. Kyst-Norge står for verdiskapningen, mens i hovedstaden flytter man på papirer, forklarer Paal Zandstra Krokeide. 

Oslo er jo storebror, sier han, så det blir en naturlig rivalisering. I 2022 stiftet han supporterforeningen Diaspora Bergensis. En forening for bergensere og de med hjerte for Brann som bor i det de selv kaller «østlendighet». 

– Hvert år flytter om lag 800 bergensere til Oslo, da er det godt å kunne møtes til kamp. 

Underveis i samtalen med Krokeide kommer det frem at vår egen ansvarlig redaktør faktisk er bergenser.

– Eksil-bergenser eller eks-bergenser? Smeller Krokeide ut.

– Han er nok kun i eksil. 

– Altså ingen Welhaven med andre ord, uttaler Krokeide mens grimasen hans morskner. Vi ber han utdype.

– Welhaven flyttet fra Bergen til Christiania, og jobbet derifra aktivt mot Bergen, han er nok en av de verste bergenserne vi har hatt.  

Det er tydelig at det ligger mer enn kun bergensk ironi bak Diasporaens kultur.

Selv om Krokeide understreker viktigheten av å holde liv i bergenske verdier, innrømmer han egen delaktighet i Papir-Tigerstadens virksomheter. 

– Jeg jobber jo selv i Forsvarsdepartementet, så jeg vet alt om å flytte papirer!

Bohemen leve

Fire år av livet mitt er tilbragt i hovedstaden så langt. Som stril i eksil. Allerede før innflyttingen  hadde jeg begynt å følge Diaspora Bergensis. Siden da har jeg sett Brann spille mot Vålerenga alle anledninger jeg har hatt. Bluss er blitt fyrt ved kampstart, og hopping i baris har skjedd etter skåring.  Førstnevnte er ikke like lovlig, naturligvis.

Nå står jeg på dørsteinen til Bohemen Sportspub før Vålerenga-Brann. Denne gangen skal ikke undertegnede på bortefeltet med mine egne, men tilbringe kampen blant Vålerengas supportere. 

Puben er fylt med fotballeffekter. Det er tidlig på dagen, og folk er lystige, men rolige. Det tar ikke lang tid før en karakter utmerker seg. Han flyr rundt i baren som om han skulle vært på jobb selv, og slår av en prat med alle. Men stadig vender han tilbake til bordet sitt og halvliteren. På bordet står det et reservasjonsskilt med navnet «Grinebiters», en 50-pluss-gruppering innad i Vålerenga.

Denne mannen som flyr rundt er ingen andre ringere enn Kjell Grønningen. Han viser seg å være tidligere talsmann for Vålerengas  offisielle supporterklubb, Klanen, og er selveste ansiktet utad på Bohemen. Han har vært med puben fra start og har full kontroll i dag også.

Når jeg kommer i prat med Grønningen, ligger Vålerenga på 13. plass på tabellen. Rett over kvalifikasjon til nedrykk. Jeg spør ham hvordan han ser på sesongen hittil. 

– Egentlig er jeg ikke så redd for kvalik i år. Vi vinner annenhver gang. Sist gang vi var i kvalik, rykka vi ned mot Kristiansund. Nå kommer vi til å vinne, så jeg er jævlig fornøyd med kvalik nå.

– Det er mitt hårete mål i år: å greie den kvaliken.

Medlemskapet i «Grinebiters» henger i en tynn tråd, skal vi tro ham selv.

– Jeg er jo ikke ordentlig grinebiter engang. I dag tror jeg vi taper med bare ett mål.

Og skulle det gå ille for Vålerenga, mener Grønningen at det likevel er grunn til å være takknemlig.

– Ting kan alltids bli verre. Det kunne vært Lyn.

Optimismen leve.

Tribuner i flammer

På vei til Hasle t-banestasjon utløser noen brannsupportere komisk nok brannalarmen. Selv om standardprosedyren nok er å evakuere stasjonen til fots, kom de seg vekk med banen østover. 

Sykdommen tyfus kan gi høy feber og delirium. Det italienske ordet for sykdommen, tifo, fikk etter hvert en overført betydning i fotballmiljøet: brennende lidenskap for et fotballag. En slik lidenskapelig supporter ble kalt en tifoso, og på norsk har ordet tifo blitt stående som betegnelsen på organisert tribunekultur.

Dette brukes ofte om store bannere som kan dekke en hel tribune, men også lys, konfetti, røyk og bluss.

På vei ut på bortetribunen henger et skilt som sier at bruk av pyroteknikk på tribunen «som minimum» vil medføre både bortvisning og utestengelse. 

Det er liten grunn til å tro at denne trusselen ble tatt seriøst.

Vel over ti Brann-tilhengere utstyrt med røde signalbluss fordeler seg i to rekker på bortetribunen: En nær matta, og en oppunder taket, så fyrer de bluss.

Imellom rekkene blir det hevet et banner på lengde med tribunen, med motiv av blant annet Edvard Grieg og et pass til «Republikken Bergen», tillagt beskjeden: «Stilren kultur». Tjueto karer skal prøve å mæle ballen i rett nett, og disse rammes inn av tribuner som det bokstavelig talt brenner i og ryker av.

Det var et mektig syn til blussene døde av, og røyken la seg tett over Intility Arena. Det var knapt man kunne se lenger enn til midtbanen, og å se motsatt supportergruppe kunne man bare drømme om.

Vi hater alle, alle hater oss

«Vi hater alle – alle hater oss» står det på tifo-banneret til Klanen her på Østblokka-siden på stadion. Over dette stiller også Vålerenga-tilhengerne seg langs to horisontale rekker på tribunen, og setter i verk sine mange titalls bluss. Overalt brenner det, og det hele minner meg om en føniks som brenner opp og gjenoppstår fra sin egen aske. På tribunen daler det ned over hjemmesupporterne som snø.

– Vi hater alle, alle hater oss. Vi drar til Bergen kun for å slåss, runger det i sang fra Østblokka. 

Før kampen har jeg blitt advart om å oppsøke Østblokka. Man trenger ikke spole tida tilbake til lengre enn til august, da rundt 20-30 maskerte Vålerenga-supportere gikk til angrep på Lyn-supportere på Café Nero på Bislett. I juni ble supporterkoordinatoren til Lyn grovt overfalt på Nationaltheateret togstasjon. I mars var det flere masseslagsmål natt til Rosenborg mot Vålerenga.

 Da jeg spurte en kamerat i ultras-miljøet, de hardeste supporterne, om han trodde noen ville stille til anonymt intervju, fikk jeg til svar at en slik uting ville ingen i miljøet stille opp på.

– Spør du noen i ultras-miljøet om saken kan de seriøst jakte deg på tribuna. Pass på deg selv, blir jeg advart.

På kampen holder jeg lav profil, og står med en kamerat som heller vil vise meg det fine med Vålerenga. I alle fall til pause. Vålerenga brant en tidlig straffe, skårer et mål som blåses offside, før 1-0 er et faktum  midt i omgangen. Brann utligner til 1-1 rett før pause, og stemningen er amper. Det kjennes direkte ubehagelig ut å stå her med skarre-r, og jeg smetter ut av tribunen i pausen.

Det tar ikke lang tid før jeg blir kjent igjen av oslovenner, og jeg hysjer bastant på dem. Jeg roer dem ned, før jeg rett og slett tar halen mellom beina. Jeg kan ikke være her lenger. 

På bortesiden av stadion viser jeg billetten min. 

– Denne billetten er til Østblokka, sier vekteren.

– Der kan ikke jeg stå. Du hører at jeg har feil dialekt, kontrer jeg.

Mer skulle ikke til, og jeg er tilbake i trygge omgivelser. Jeg kjøper en Urge og setter meg med østlendingene mine på Brann-siden.

Opp med hendene

Stillingen i pausen viser 1-1. I mylderet av røde skjerf og drakter på bortefeltet, kommer noen kjente, oppstikkende lokker til syne, skuende ut over den påbegynte tverrligger-konkurransen ute på den nå spillertomme banen.

– Jeg drar på alle kamper jeg kan på østlandet, fra Skien til Fredrikstad. Det forteller økonomiprofessor og bergenser Kalle Moene. 

Han har vært Brannsupporter hele livet og forsoner seg med å følge bergensklubben, herifra østlendighet.

– Jeg har jo bodd her siden 1971, lenger enn jeg har bodd noe annet sted! 

Likevel er det ingen tvil om at lojaliteten ligger hjemme hos lillebror..

– ..men det er jo alltid gøy med rivalen fra hovedstaden!

– Hvem vinner i dag?

– Brann! 3-1.

Og etter så mange år i Oslo må jo spørsmålet stilles,  

– Eks-bergenser eller eksil-bergenser?

– Eksil! smiler Moene,

– Skal tilbake til slutt, ja! 

Storebror størst

Ved siste fløyte tar det av på østblokka. 3-1 til hjemmelaget. Skarringen har stilnet helt i borteseksjonen, som nå strømmer ut slusene på stadion som vannflaske med hull i bunnen. Greit nok får vel slå følge med dem, mens røyken og hoppingen fra motsatt banehalvdel intensiverer. Ta på furtemaska, ikke smil, og ikke snakk med noen overhodet, er vel beste strategi nå. 

«Hater, hater, hater Bergen by» runger utover plattformen på Helsfyr T, og gjennom T-banevogna, hele veien til Majorstua, og kanskje videre derifra også. I dag var storebror størst i egen stue.

Vennskapelig hat med glimt i øye eller reint og skjært hat. Hater og elsker, og elsker å hate. Det er noe broderlig over hele greia. Jeg vet ikke hvordan det så ut da Kain drepte Abel, men jeg kan se for meg at det ikke var helt ulikt sånn ting så ut idag, om så bare litt.