Kunsten å bryte loven
Noen kaller det kunst. Andre kaller det hærverk. Hva betyr graffitien i Oslos gater?
år man først har begynt å legge merke til det, ser man det overalt. Signaturer, motiver og utropsord, høyt og lavt på byens vegger. På asfalten, på inngangsdører, strømbokser og langs T-banesporet. Endegyldige tegn på at akkurat her har noen vært, akkurat her har noen villet si noe. «Graffiti er det moderne menneskets hulemalerier», skrev Lars Saabye Christensen. Men motsatt hulemenneskene har vi i dag et vel av kommunikasjonsformer å velge mellom. Så hvorfor bryte loven for å uttrykke seg?
– Det er ikke graffiti hvis det ikke er ulovlig. Det er hele poenget, sier «Even» (23).
– Det samme gjelder utstyret man bruker. Sprayboksene skal helst være stjålne, poengterer «Ask» (23) når Universitas møter dem en novembernatt på et universitetscampus i Oslo.
Fordi ulovlig tagging regnes som skadeverk på annens eiendom og kan gi bøter, fengsel eller erstatningskrav etter straffelovens §351, er taggerne anonymisert av Universitas, og «Even» og «Ask» er fiktive navn.
Hvorfor akkurat dét er så viktig, kommer vi tilbake til. Først skal vi følge graffitimiljøets mentalitet og «bare gjøre det», nemlig bli med de to studentene på taggetur i Oslos gater. Even og Ask hadde egentlig ikke tenkt seg ut for å male denne kvelden, men gjør et unntak for Universitas. Følger man intuisjonen og drar ut når man er inspirert til å tagge, blir man ikke tatt, mener de. Det gjelder å ikke nøle, å være i det riktige tankesettet. Hvis ikke risikerer man å miste viktige millisekunder til å komme seg unna dersom man blir oppdaget, forklarer Ask. Men man skal allikevel være mentalt klar for å bli busta. Og det er det ikke alltid man tåler, understreker Even:
– Jeg passer alltid på å ikke ha noen planer dagen etter et større oppdrag. Det kan jo hende jeg blir nødt til å tilbringe natta på glattcelle.
Øye for øye
For å bli anholdt av politiet, holder det riktignok ikke å bli tystet på. Man skal også bli observert i gjerningsøyeblikket. Akkurat dét er kanskje lettere sagt enn unngått med både journalist og fotograf på slep. Klokken har passert ett, og vi får streng beskjed om å droppe blitzen.
– Det er to minutter til bussen kommer. Det rekker du, hvisker Ask mens han filmer og holder vakt mens Even rister sprayflaska, klar til å lage en throw-up på et par herskapelige ytterdører i en av bydelens mest trafikkerte gater.
Når 37-bussen kjører forbi, fryser han til og gjemmer sprayflaska foran brystet. Det skal gå fort. Spray, ikke tenk og skynd deg videre. Skjønt, litt er man nødt til å tenke, for innad i miljøet er det strenge regler for hvordan man skal tagge. Å male over en annens graph, slik Even nettopp gjorde, er kun akseptert dersom man er en bedre eller mer erfaren maler enn den forrige, eller hvis ens eget motiv er høyere opp i hierarkiet. En basic tag trosser en throw-up, som igjen trosses av piecer. Men dette er bare typiske holdninger, forteller de:
– Miljøet er et anarki. Så lenge man står for handlingene sine, kan man trosse reglene som man vil. Men det vil anses som en diss og kan bety bråk. Da er det øye for øye og tann for tann, blunker Even idet vi passerer en stor, svartmalt throw-up på en anleggsbod.
– Han som har laget den har drevet med kriminell utpressing. Noen kunne malt over den utelukkende på grunn av det.
Det er med andre ord ikke bare det å være en god maler som gjelder i graffitimiljøet. Man skal også oppføre seg ordentlig mot hverandre.
Å drite seg ut offentlig
Synkront og lynraskt går de i gang. Mens Ask liner opp, fyller Even inn farger og skygge med en sprayboks i hver hånd. Fem minutter tar det dem å lage en fire kvadratmeter stor wild-style piece før vi haster videre i novembermørket. At de valgte å malt over throw-uppen som allerede var der, var ikke for å være kjipe, men fordi de ville lage en piece som uansett er høyere opp i regelhierarkiet.
– Det er helt misforstått at det er 12-åringer som går ut og tagger ting med stygg håndskrift og at det er voksne som lager store, avanserte, fargerike piecer som mange synes er fete, sukker Ask.
Uansett når man starter, er man nødt til å begynne fra scratch og lage dårlige tagger for å bli god. Første skritt er å lære seg å grisetagge, det vil si skrive handstyle og utvikle sin egen stil. Å bli en anerkjent graffitimaler er akkurat som med andre kunstformer: Det krever mange timer.
– De timene er ganske brutale. Det er jo en masterclass foran hele byen, innvender Even. Selv om begge har vært en del av Oslos graffitimiljø i noen år, mener de at de stadig «suger» til å tagge.
Er man ny i miljøet, er man nødt til å tørre å være dårlig og å lære av de erfarne.
For Ask og Even er nettopp det å «drite seg ut offentlig» en viktig del av taggingens tiltrekningskraft. Enten det gjelder å bli tatt, lage dårlige piecer eller bli testet av forbilder i miljøet som har vært aktive i flere tiår.
– Det lærer en å skjønne at verden ikke er så farlig, at man bare skal kaste seg ut i den. At hun dama som sitter overfor deg på jobbintervju ikke er skummel, fordi hun ikke har gjort de samme tingene som deg, resonnerer Even.
Opprør mot autokratiet
Følelsen av å være «dritt» i miljøet er mye verre enn andre avvisninger i livet, mener han. Man blir bedre til å sette ting i perspektiv, fordi man har sett samfunnet bak fasaden. Og der kan det være veldig mye verre, skyter Ask inn.
Av samme årsak er det heller ingen grunn til å hisse seg opp over at noen har laget en piece på veggen din, mener han. Selv om Even riktig nok skribla litt på campus før han møtte oss, vil de vanligvis ikke tagge på steder der pengene kunne gått til noe bedre enn å fjerne taggingen.
Bymiljøetaten bruker årlig seks millioner kroner på å fjerne tagging på egne forvaltningsområder i Oslo. Private aktører må selv punge ut for å få fasadene sine rene igjen.
– Det er jo uansett snakk om penger som kunne gått til noe annet?
Det blir stille.
– Egentlig bryr jeg meg ikke, svarer Even.
– Fordi jeg vil bruke graffiti til å formidle viktigere ting.
Det som startet som en form for lek, er med tiden også blitt et verktøy for å bedrive maktkritikk, forteller Ask mens han lager en tagg på døra til en matbutikk eid av den veletablerte Norgesgruppen. For ham er graffiti en form for motstand mot at noen skal bestemme hva vi skal tenke og hva vi skal gjøre, et opprør mot autokratiet. Motsatt for eksempel reklame, som ingen har valgt å se, men som likevel er der, helt lovlig og overalt, og som styrer hva vi skal ønske oss og hvordan vi vil leve livene våre.
Nødvendig lovbrudd
Til forskjell fra street art, en graffiti-inspirert kunstform som i økende grad er i ferd med å kommersialiseres både i bybildet og på kunstutstillinger, er graffitien nødt til å utøves ulovlig, poengterer Ask. Hvis ikke risikerer den å bli mer strømlinjeformet og markedsrettet, slik de fleste andre kunstformer er blitt.
– I dagens samfunn handler alt om suksess som måles i penger og produktene man opparbeider seg, sier han.
Hvis også graffitien orienteres etter profitt, vil den miste sin iboende samfunnskritikk, mener de.
– Er graffiti noensinne hærverk?
– Det er alltid hærverk. Og fordi det er menneskelig håndverk, er det også alltid kunst. Kanskje den reneste formen for det.
– Hvorfor det?
– Fordi man taper penger på det, og får null oppmerksomhet, svarer Ask.
Det er offentligheten han sikter til. Selv om graffitimiljøet er preget av anonymitet, er det lite nok til at de kjenner hverandres crews og navn. Det som utenfra kan virke barskt, er i virkeligheten en vennskapelig kultur med anarkistisk struktur der folk møtes og støtter hverandre.
– Jeg passer alltid på å ikke ha noen planer dagen etter et større oppdrag. Det kan jo hende jeg blir nødt til å tilbringe natta på glattcelle
Bunnfallet i oss alle
At graffitien blir fjernet og utslettet, er som livets forgjengelighet selv, mener de. I graffitimiljøet handler det om å være en som deltar og deler øyeblikket her og nå.
– Så ta med nabolaget ditt, gjør noe gøy og opplev ekte menneskelig samhold, tilføyer Even.
– Mange tror vi vandaliserer for å ødelegge for andre, men vi gjør det for å eksperimentere og oppleve byen på nye måter.
Bortsett fra store kjeder som presser mindre aktører ut av byrommet, da. Disse kan de med vilje gjerne ødelegge litt for. Men først og fremst handler graffiti om «å sette preg» på byrommet. Uansett om man er king eller toy.
For som Lars Saabye Christensen skriver, må ikke den som leser graffiti ha fine fornemmelser. Graffitien kan være høylitterær og pompøs, men den er også bunnfallet i oss alle når god oppdragelse, fordommer og moralens solbriller er skrellet vekk. Så husk det neste gang du ser en tagg: Hus rives, murer vaskes. Snart vil den være vekk. Men inntil videre står taggen der som et brudd som vil ha deg til å se noe annet enn det konvensjonelle.