– Ekspertveldet er et demokratisk problem

Det er lunsjpause i hallen utenfor sal 250 i Oslo tinghus. Foran et vrimmel av mikrofoner, kameraer og presseblokker står redaktører, psykologer, forfattere, historikere og jurister, klare til å mene, tro og synse om vår tids største forbryter. Om rettsoppgjøret skulle være hans arena for propagandaspredning, skal budskapet først trenge gjennom et finmasket nett av slike meningsbærere, med all den autoritet de utstråler.

– At jeg sitter der inne og kommenterer er et forsøk på å hjelpe folk å skjønne hva som er relevant og vesentlig – og hva som ikke er det, sier Kjetil Stormark.

Forfatteren og journalisten Stormark er nettopp kommet ut av TV 2s livestudio. I et fullstappet sendeskjema er det han som smetter inn når behovet for analyser, oversikt og variasjon melder seg.

Utropt til ekspert

Noe viktig har skjedd med eksperten. En begivenhet som opptar oss alle i så stor grad har sprengt alle rammer, både når det gjelder hva en ekspert er og hva han eller hun egentlig kan forklare. TV 2 har utropt Stormark til 22. juli-ekspert, en tittel som i Stormarks tilfelle henger på gravearbeidet han gjorde i forbindelse med boka «Da terroren rammet Norge».

Han hadde kanskje ikke fått stolen i studio for noen år tilbake.

– Her sitter jeg, som bare har ex.phil. Likevel mener jeg at jeg har et vel så godt faktagrunnlag for å uttale meg. Akademikere med formell kunnskap er ofte elendige på kommunikasjon, sier Stormark.

For Stormark er det viktig å kjenne egne grenser for hva han kan mene noe om. Derfor holder han seg for eksempel unna personkarakteristikker av Breivik.

Selv om det er flere eksperter enn noen gang, blir ikke nødvendigvis svarene sikrere.

– Ikke plass til legfolk

«Ekspertgjøring av samfunnet», kaller Håkon Lorentzen det.

Lorentzen, som er forsker ved Institutt for samfunnsforskning, mener rommet er blitt mindre for de uskolerte meningsytrerne. Hvem i det norske folk tør mene noe om Breivik når mediene er stappfulle av eksperter som vet mer?

– På pulten til Knut Olav Åmås i Aftenposten ligger meterhøye bunker av innlegg fra fagfolk og forskere. En tilfeldig synser fra Lillestrøm har ikke sjangs. Han får kanskje et innlegg på lesersidene i Gula Tidende eller i Gjengangeren, men i riksmediene slipper han ikke til, sier Lorentzen.

At samfunnet avdemokratiseres vises ved at en folkelig uttrykkskanal er tettet igjen, mener Lorentzen. Avstanden øker mellom folkemeningen og det alle rikssynserne i Oslo-mediene tenker.

Tabloide vinklinger

Den danske maktutredning fra 2004 advarte allerede da mot eksperter som tildeles en større rolle enn de fortjener. Rapporten viste en tydelig trend: Bruken av eksperter har vokst markant. Ekspertene uttaler seg som vanlige borgere, men tillegges en form for vitenskapelig autoritet, advarte rapportforfatterne.

Utfordringene er ikke uten videre enkle å identifisere. Kvaliteten på det offentlige ordskiftet heves. Løgner og spill avsløres. Men byr det ikke på en del problemer at skillet mellom allmenn kunnskap, politikk og vitenskap viskes ut?

– Jo, sier Harald Hornmoen, førsteamanuensis i journalistikk og mediefag.

– Hvis journalister får tak i eksperter som fungerer godt dramaturgisk, brukes de gjerne for alt de er verdt. Ofte går de altfor langt i å synse om temaer de ikke har spesialkompetanse på. Ikke minst handler det ofte om tabloide vinklinger, der ekspertenes uttalelser blir bombastiske meningsytringer. Nødvendige uttrykk for usikkerhet kan ofte forsvinne når ekspertisen må tilpasse seg medieformatet, sier han.

Derfor mener Hornmoen at den rollen som «hjelper», som Stormark og flere titalls andre eksperter spiller, er noe vi er tvunget til å reflektere over.

– Det er noe paternalistisk over ekspertrollen. I sin tradisjonelle form blir publikum selv kraftig undervurdert.

– Objektiv fakta en illusjon

Elfenbenstårnet ble det kalt, den trygge internsfæren der forskerne holdt seg for god for å opptre i medier og offentlige fora. Først fra 60-tallet av fikk eksperter fra naturvitenskapelige og tekniske fag – den harde vitenskapen – en mer framtredende rolle i mediene, og på 70-tallet dominerte helseekspertene. Fra 90-tallet, og i enda større grad fra 2000-tallet, har samfunnsviterne og humanister inntatt arenaen for faglig kvalifiserte ytringer.

Mens forskerne tidligere primært snakket om den forskningen de og andre produserte, ikles de i dag rollen som kommentatorer og spesialister ved ulike samfunnsbegivenheter og politiske dragkamper. Sosiale, økonomiske, politiske, tekniske og helsemessige problemer blir ekspertliggjort, eller – som noen vil påpeke – vitenskapeliggjort.

Magne Lindholm, høyskolelektor i journalistikk, mener at alle intellektuelle som har relevant innsikt, har et ansvar for å kommentere og vurdere ting som har med deres fagfelt å gjøre.

– Det er en del av universitetets samfunnsoppdrag å delta i en opplyst allmennhet, sier han.

– Men mange glemmer at vitenskapelig ekspertise er diskusjon, ikke absolutte sannheter. At det er objektiv fakta de kommer med, er en illusjon. All samfunnsvitenskap handler om skjønnsmessige vurderinger. Det spørs om journalister egentlig skjønner det, sier Lindholm.

Frykter teknokrati

Viktige hendelser og samfunnsspørsmål som berører hele befolkningen overlates til et fåtall å vurdere, mens de øvrige gis inntrykk av at de ikke har kvalifiserte holdninger til å delta i debatten.

Pressen spiller en avgjørende rolle i å fremme den offentlige samtale – en vital del av et demokrati. Om denne kun føres av eksperter, politikere og mediefolk, er det ikke lenger snakk om fri flyt av borgernes ytringer.

– Da er det en fare for at vi beveger oss mot et slags teknokrati, der noen får ansvar for å mene veldig mye på vegne av befolkningen, sier Hornmoen.

De problemene vanlige mennesker støter på i sin hverdag kan neppe besvares ved hjelp av faglig innsikt alene.

– Der ekspertisen er opptatt av statistiske metoder og sannsynlighet, er vanlige folk mer opptatt av moral, etikk og konsekvenser for seg og sine. Det er viktig å gi plass til efaringsbasert kunnskap ved siden av den fagbaserte i 22/7-rettsaken, sier Hornmoen.

– Det perspektivet viser seg særlig viktig når så mange mennesker er berørt som nå.