En forsømt plikt
Uten klare strategier kan forskningsformidling aldri bli noe annet enn sporadiske gulp og rettelser i media.
«Formidling er din fordømte forskerplikt» uttalte presskontakten ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (MatNat) til Universitas for en måneds tid siden. Men sannheten er at plikten først og fremst er forsømt – ofte i alle ledd, fra fakultetsledelsen til forskeren.
Hvilke oppgaver en forsker skal prioritere er opp til den enkelte, men i stillingsinstruksene ved Universitetet i Oslo står det eksplisitt at man skal forske, undervise og formidle. Det er flere fag og forskningsområder som sliter med formidlingen og det er stor variasjon mellom fagene. I Universitas har vi de siste ukene satt et hovedfokus på naturvitenskapelig forskningsformidling, og vi kan konkludere med følgende: Hadde fakultetene hatt en klarere formidlingsstrategi, ville mange av problemene tilknyttet forskningsformidling vært løst.
Når hele MatNat-fakultetet har ansatt én pressekontakt til å drive kommunikasjonsarbeid for fakultetet utad, og HF har et helt kommunikasjonsnettverk bestående av åtte ansatte, er det selvinnlysende at naturvitenskapen har få forutsetninger til å nå ut i samme grad som humanistiske fag.
Dekan ved MatNat, Knut Fægri avviser muligheten for en liknende kommunikasjonsstrategi som HF, med begrunnelsen: «Det er en forskjell på HF og MatNat, både organisatorisk, økonomisk og kulturelt, noe som åpner for en annen organisering». Men han sier lite om hva denne andre organiseringsmodellen eventuelt kunne være.
Hvordan tror egentlig Fægri at folk blir interessert og engasjert i temaer her i verden?
Fægri avskriver samtidig tanken om at formidling rekrutterer. Hvordan tror han egentlig at folk blir interessert og engasjert i temaer her i verden? Hvis det ikke er ved å få temaer presentert for seg på en god måte, hvordan er det da? Medfødt? Neppe.
Det må påpekes at mange av dem som driver aktiv formidling tross alt ikke forsker. Knut Jørgen Røed Ødegaard er en mester i spre astronomibudskapet, men han har strengt tatt ikke drevet forskning på flere år. Det samme gjelder zoolog Petter Bøckman som ofte viser seg i media i anledning «dyr». Til vanlig er han ansatt som museumslærer og er sånn sett en formidler på fulltid. Forskning har han aldri drevet med.
Det er åpenlyst at det å ansette egne kommunikasjonsansvarlige og formidlere vil være et løft for både forskningen og formidlingen. Da får forskerne gjøre som de helst vil og det de får uttelling for, nemlig å forske, samtidig som formidlingen blir mer målrettet og gjennomtenkt. En slik strategi vil heller ikke hindre forskere i å drive formidling på egenhånd, om de ønsker det.
Dinosaurforsker Jørn Hurum er utvilsomt en kjempe på formidling til tross for at han også forsker på fulltid. Og alle kan skrike ut om at formidling er lett for ham som forsker på noe som er salgbart til femåringer bare i kraft av forskningsområdet i seg selv. Men Hurum har unektelig et poeng når han sier at alle forskere har noe salgbart, bare man tenker seg om.
