Essay
Størst av alt er lokallagsguden
Jeg skal lære mye rart i livet. Først må jeg forstå hvordan verden henger sammen fra lokallagskontoret.
Jeg stirrer på den lille tusjtavla. Den henger mellom politiske slagord og engasjerende avisutdrag hamstret gjennom årene. Vår «Fürer» heter Kato. Han har skjegg og kontroll på det kommunistiske partis manifest. På tavla har han tegnet en trekant hvor ordene økonomi, industrialisme, eier, arbeider og kapitalisme står skrevet i forskjellige ytterpunkter av figuren. Jeg sitter i den brune, slitte skinnsofaen på lokallagskontoret, stuet sammen med tre-fire andre ungdommer som har bestemt seg for at det er på tide å forstå seg på verden.
Min reise for å forstå starter da det går opp for meg at mamma og pappa ikke er Gud. Jeg gjemmer meg mellom bena deres i noen år. Ser opp. Sola skinner som en glorie rundt mammas hode. Så løper jeg fra dem gjennom grå, lange linoleumsganger, tåklagt av oversprayet Victoria's Secret Body Mist og One Million-parfyme.
I gangen finner jeg Kato. Han setter meg ned i skinnsofaen. Kato gir meg fremtidsambisjoner. Han gir meg min første smak av kunnskap. Han er voksen og klok og snakker til meg med et tonefall som hinter om at vi kan være likemenn. Og disse lovnadene gjør at jeg vil ha mer. Jeg drømmer bort ungdomsårene. De preges av en uutholdelig, energisk venting på at livet skal skje.
Jeg drømmer om å flytte hjemmefra. Om å studere. Jeg skal spankulere i korte ullskjørt og støveletter inn til forelesningssalen. Jeg skal pløye meg gjennom et titalls klassiske filosofiske tekster ved hjelp av en utslitt filosofiprofessor. Hypotesen om det frie livet han en gang tenkte at han skulle leve, samsvarer ikke med virkeligheten. Han er smått deprimert. Og han er en av mange frie sjeler, som atter en gang kues av realitetssjekken. Det viser seg at han også må føye seg etter konsekvensene som kommer ved å nyte sosialdemokratiets goder.
Foreleseren minner meg om Kato. Han har studert lenger enn det som er sosialt akseptabelt i de fleste kretser. Som student har han vært ute til langt på natt, pilset og ligget med flere fadderbarn. Overutdannet står han foran oss.
Alle skal glemme alt professoren sa etter fagets fem siste timer i Silurveien 2. Men jeg skal sitte der i et fragment av hans undervisningskarriere. Hver gang han introduserer en ny filosof, skal jeg overbevises om at akkurat denne filosofen har forstått det.
Og det skal få meg til å innse at livet er for kort for å allerede benkes til min kommende ni til fire-kontorjobb. Jeg reiser til andre siden av jordkloden med en ryggsekk som fylles opp av minner og drømmer om å aldri reise hjem, men heller slå røtter på fjellgården jeg spontant kommer over i Vietnam.
På gården møter jeg en tysker. Vi har det vi tror er et lidenskapelig og frigjørende, men uforpliktende liggeforhold. Han gir meg sin slitte pocket-versjon av Thomas Manns «Døden i Venedig» og kysser meg. Han bruker kompliserte engelske ord for å forklare hvordan verden egentlig henger sammen. Jeg skjønner ikke ordene.
Det går opp for meg at alle de spennende samtalene vi har hatt til nå, egentlig bare er overfladiske, rekonstruerte siteringer av tekstene jeg en gang leste i Ex.phil med den slitne professoren. Og det går opp for meg at det jeg tror jeg har lest i Ex.phil, egentlig er oppspinn med ankerpunkt i ordene Kato har kastet rundt oss. For jeg venter fortsatt på at livet skal skje, der jeg sitter i den glovarme skinnsofaen. I framtiden jeg ser for meg, svermer jeg rundt en Kato. Jeg sikler fortsatt etter å bli anerkjent av Guds utvalgte kommunist på lokallagskontoret.
Jeg sikler fortsatt etter å bli anerkjent av Guds utvalgte kommunist på lokallagskontoret.
Lokallagsguden Kato har lange utbroderinger om proletariatet i praksis. Jeg håper på å snart forstå. Han spør om vi trenger å få det forklart én gang til. Den stoiske roen i pedagogstemmen begynner å avta. Jeg ser på den lille karikaturen Kato tegner med rød tusj. Han heter Karl Marx, eller «daddy», som han som sitter ved siden av meg roper ut da Kato spør hvem tegningen skal forestille.
Jeg håper Kato tenker at jeg tenker. Men ingenting kommer til meg. Karl Marx er daddy og støy i hodet mitt. Eierskap, proletariat og sekstimers arbeidsdag er begreper som svever uhåndgripelig over meg. Jeg tildeles nøkkelord, uten dør. Nøkkelknippet fylles opp og veier meg ned.
Det har gått flere måneder siden jeg først satte meg ned i skinnsofaen. Jeg er fortsatt her. Jeg tror livet snart skal skje. Huden har for lengst smeltet inn i setet.
Gutten som mente Karl Marx var Gud, bestemte seg for at Liberalistene hadde noen mer interessante perspektiver. Tara og jeg er de resterende disiplene. Vi har pilset med Kato etter et møte. Det har skjedd hyppigere i det siste. Jeg tror livet snart skal skje.
Nå ligger jeg hensynsløst bedugget ved siden av Tara. Kato har nettopp gitt henne et kyss. Han ser på meg og sier «du er så utrolig glup». Han sier at han alltid har syntes det om meg. Kato ser at nøkkelknippet mitt rasler. Han vet ikke at jeg fortsatt leter etter dørene. Jeg løper fortsatt gjennom linoleumsgangene.
Men anerkjennelsen er som en varm dusj om vinteren. Et steg videre. Et steg mot Ex.phil og Vietnam og tyske menn som leser Tomas Mann. I morgen vil jeg hjem og lese Stalinbiografien Kato har gitt meg. Enda en nøkkel til nøkkelknippet mitt. Men i kveld skal jeg være her. Han ser på meg og Tara: «Jeg har ingen problem med at dere kysser nå».
