Å skrive historie med meisel og hammer

Foran det 126 år gamle Nationaltheatret i Oslo står en enda eldre mann. Bredskuldret, stolt i uttrykket og med hendene plassert på siden av kroppen i en slags power pose. Med kneppet vest og tungt hengende frakk, skuer Bjørnstjerne Martinius Bjørnson utover hovedstadens kulturelite på deres vei inn til månedens intellektuelle påfyll.

Den bronsestøpte forevigelsen av dikteren står foran teaterets inngang som en påminnelse for publikummeren om at hun skal til å tre inn i noe historisk, inn i en institusjon som forvalter og viderefører norsk arv, fra Henrik Ibsen til Jon Fosse. Gjennom å sette Bjørnsons ansikt i sten blir han innskrevet i katalogen over hva nordmenn har å være stolte av, i lista over de store navn som berettiger norsk kulturell ære.

Oslo er rik på statuer. Tall fra 2010, som kan ha økt siden den gang, viser at byen rommer nesten fem hundre statuer og skulpturer. Allerede da ble det meldt av tidligere leder for Vigelandsmuseet, Tone Wikborg, at det nå finnes så mange av dem i hovedstaden at det ikke kan settes opp flere. I byens kulturliv tjener stenmenneskene som arena for minnesmarkeringer, og på merkedager, slik som nasjonaldagen, får gjerne en og annen av disse mørke skikkelsene en krans lagt ned fremfor seg. Statuene fungerer som symboler for det vi ønsker å hedre eller minnes, enten det er Norges Grunnlov i 1814 eller frigjøringen fra nazistene 131 år senere. 

Til tross for at statuene fremheves ved spesielle anledninger, går nok de fleste av dem upåaktet hen i Oslo-borgernes travle hverdager. Om du prøver å komme på alle statuene du har passert bare i dag er det god sjanse for at du ikke husker halvparten. Den virkelige oppmerksomheten rundt statuene forekommer først når de representerer noe en ikke ønsker å hedre, men som heller vekker et ubehag eller pirker borti noe sårt. I 2020 skrev over fem tusen mennesker under på at de ønsket statuene av Winston Churchill og Ludvig Holberg i Oslo fjernet, på bakgrunn av rasistiske holdninger og praksis hos henholdsvis statsminister og forfatter. 

Statuene av Churchill og Holberg ble lagt merke til fordi det var noe som ikke fungerte helt, som en vinyl man plukker opp og kikker nøye på når musikken begynner å skurre. I det siste har jeg selv begynt å legge merke til statuene i Oslo. Ikke fordi det er noe ved enkelte av dem som plager meg, men fordi det er noe ved den hyllestkulturen statuene representerer som begynner å lukte en smule råttent.

Om man leter litt, finner man mange praksiser som handler om dyrking av enkeltmennesker. Vi kaller opp gater og torg etter personer, maler portretter og deler ut priser til de som utmerker seg. Helt fra Evangeliene til Jeg er Zlatan har biografien vært en folkekjær litterær sjanger. Allerede i barnehagen spør man barn om hvem som er forbildet deres, og en typisk oppgave på barneskolen er å skrive om en person man beundrer eller ser opp til.

Det er vel og bra med eksempler til etterfølgelse. Om vi alle burde følge Zlatans eksempel kan kanskje settes under tvil, men det er ikke umulig at verden hadde blitt et bedre sted om vi alle hadde levd litt mer som Jesus. Problemet med individdyrkelsen ligger ikke her, men heller i hvilket menneskesyn den springer ut fra og samtidig støtter opp under. De som får statuer bygget etter seg er stort sett personer som har utmerket seg særskilt innenfor sitt felt. Nevnte museumssjef Wikborg anser for eksempel Vigelands statue av matematikeren Niels Henrik Abel som en «generell fremstilling av geniet». Store forfattere og kunstnere betraktes gjerne som mennesker med en slags gudegitt, mytisk kraft. Helt siden Platon formulerte tanken om dikteren som et talerør for gudene har det vært vanlig å regne de store kunstnere som mennesker i besittelse av en nærmest guddommelig visdom. Det er ikke mange som hever på øyenbrynene når Karl Ove Knausgård eller Dag Solstad blir kalt «litterære genier».

Betegnelsen «geni» skygger over for hvordan stor kunst faktisk skapes. Ordet kommer av «genius» som betyr ånd, men de som betegnes som genier, har i sannhet ikke fått sitt talent gjennom noen åndelig kraft. Talent krever i stor grad flaks, det vil si å bli født inn i gunstige forhold med mulighet for opplæring og utdanning, men det krever også et støtteapparat bestående av medmennesker som hjelper til. Karoline Bjørnson, Bjørnstjerne Bjørnsons kone, bisto forfatteren på mangfoldige måter i hans arbeid. Hun renskrev manuskriptene hans, oppdro hans barn og holdt orden på økonomien. Som en digresjon er det verdt å nevne at Karoline hadde egne ambisjoner – hun ønsket å bli skuespiller, men hennes mann mente det ikke «passet seg» for henne å arbeide ved teateret når han selv var teatersjef. 

I lys av dette blir statuen av Bjørnstjerne Bjørnson en forvrengt abstraksjon. Forfatteren utenfor Nationaltheatret står alene, høyt hevet opp over de forbipasserende. Alle de som indirekte bidro til hans forfatterskap, har forvitret gjennom tidens løp. Tilbake står en stolt og enslig forfatter, som alene blir hyllet for sine verk, revet vekk fra alle som støttet ham og muliggjorde tilblivelsen av verkene hans. 

Statuene kan dermed sees i sammenheng med menneskesynet som vokste frem i opplysningstiden, der troen på vitenskapen førte til et bilde av mennesket som et først og fremst fornuftig vesen. Andre aspekter ved tilværelsen, som relasjoner, helse og følelser, ble sekundære, og evnen til å tenke selvstendig ble det karakteriserende trekket ved homo sapiens. Man kan med andre ord si at det nye synet ble modellert på den hvite, middelaldrende filosofen. Mennesket ble en uavhengig størrelse, trukket ut av sin kontekst og plassert på egne ben. 

Siden vi alle er født med denne evnen til selvstendig tenkning, blir vi kun adskilt av hvordan vi velger å bruke fornuften i våre frie handlinger. Et slikt menneskesyn ender med forestillinger om at man «bare må jobbe hardt nok», og at de som står på toppen av samfunnet er individer som har utmerket seg ene og alene gjennom hardt arbeid. Det individualistiske menneskesynet skaper en illusjon om at hemmeligheten til å klare seg i samfunnet består i å «bare ikke gi opp», som vår kjære nasjonalskatt Petter Stordalen selv uttalte til Universitas tidligere i år. 

Ved å fremheve enkeltindividet på den måten statuene gjør, er det mye som går tapt. Eksempelet med Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson er paradigmatisk. Blant andre «store menn» som i virkeligheten ikke oppnådde sine bragder helt på egen hånd kan nevnes John Stuart Mill, Albert Einstein, Charles Dickens, Felix Mendelssohn og Lev Tolstoj. De fikk alle uvurderlig hjelp fra sine koner, og ville nok ikke ha oppnådd sin berømmelse om ikke det hadde vært for disse kvinnenes bidrag. Slikt arbeid som samtliges hustruer bidro med blir i enkelte tilfeller kreditert med passive titler som «muse» eller «inspirasjonskilde», men sjelden som en aktiv «medskaper».

Yrkene som er representert i Oslos statuer faller nesten utelukkende innenfor det som kan kalles en slags innovasjonssektor: kunstnere, forfattere, politikere, professorer, ingeniører, skuespillere og direktører. Det som mangler i bybildet er alle yrker som ikke handler om innovasjon, men om for eksempel omsorg, ivaretagelse og rutinearbeid: sykepleiere, renholdere, servicearbeidere, butikkmedarbeidere og lærere. Lista er lang. Når historien om samfunnet skrives, blir bidragene fra slike yrker med tiden visket bort fra vårt kollektive minne, og det som så står igjen er et vrengebilde av samfunnet der forfatterne og politikerne var dets viktigste bidragsytere. Har du noen gang lest om en husmor i en historiebok? Eller en sosialarbeider? 

Statuene er redskaper for historieskrivning, og en utvelgelsesprosess der en bestemmer hvem som skal bli stående til ettertiden, til minne om det norske samfunn. Jeg undrer meg over hvem som kommer til å bli husket av de nålevende. Erling Braut Haaland? Joachim Trier? Uansett vil skulpturene som skapes være et begrenset bilde av virkelige individer. Statuen er en kropp strippet for alt menneskelig: kun ren og glatt hud. Ingen sår som må pleies, intet hår som må klippes, en kropp som har overvunnet det jordiske liv og alle behov og skavanker dette medfører. Bjørnstjerne Bjørnson står støtt på pidestallen sin utenfor Nationaltheatret, uanfektet av tidens tann. Bronse-versjonen av forfatteren ble ikke født ut av noens mage, har ikke drukket melk fra noens pupp og har ikke blitt pleiet av noen på sitt dødsleie. Det er ingen som har trengt å tørke en statue i rumpa.