Får ikke tid til å forske

– I periodene jeg underviser går mesteparten av arbeidstiden min til det. Jeg får skrevet noen småting, men får ikke tatt fram den store boka jeg skulle ha skrevet, sier professor i litteraturvitenskap Hans H. Skei.

Han sitter på kontoret på Humanistisk fakultet (HF) med pensumtekster, framdriftsplaner og seminaroppgaver foran seg. Skei underviser mye for tiden. I går hadde han seminarundervisning, om en halvtime går han til et nytt seminar, og i morgen har han forelesning.

Etter kvalitetsreformens inntog bruker vitenskapelig ansatte mer tid på

studentene. Rettebunkene vokste da store fag ble inndelt i mindre emner. Studentene får mer oppfølging, og semestrene er forlenget. Forskningen er skadelidende, hevder vitenskapelig ansatte ved universitetene. I følge en fersk Nifu-Step-undersøkelse mener ni av ti at økt undervisning går på bekostning av forskningen.

17.000 timer til gode

Fast vitenskapelig ansatte har rett og plikt til å undervise like mye som de

forsker; det såkalte femti-femti prinsippet. Mange underviser langt

mer.

– Tendensen hos oss er at ansatte underviser mye mer enn det som er

normen. Slik har det vært gjennom mange år. Vi arbeider aktivt for å

endre dette, men mer undervisning som følge av kvalitetsreformen har gjort arbeidet vanskeligere, sier Marianne Mancini, direktør ved Samfunnsvitenskapelig fakultet (SV).

– Konsekvensen blir mindre tid til forskning, og det går sannsynligvis ut over de

ansattes fritid. Vi vet at mange har veldig lange dager, og bruker mye av fritiden sin til å forske. Dugnadsarbeid er greit innimellom, men ikke når det er normalen, sier hun.

Instituttene ved Universitetet i Oslo (UiO) har de siste ti årene ført undervisningsregnskap. Disse viser hvor mange timer de ansatte faktisk bruker på undervisning, i forhold til deres undervisningsplikt. Hvis de har undervist for mye, kan de ta ut dette i undervisningsfri senere. Men avspaseringene skyves ofte framover i tid, blant annet fordi gode vikarer er dyre og vanskelige å finne. Institutt for statsvitenskap «skylder» for eksempel sine ansatte 9600 timer avspasering fra undervisning. På Sosialantropologisk institutt er det samlede undervisningsoverskuddet på 3300 timer. På historie har de fast ansatte et undervisningsoverskudd på over 17.000 timer, eller 22 undervisningsårsverk

– Myten om late universitetsansatte holder ikke mål i det hele tatt. Hos oss jobber mange 60 timer i uka, og ikke 40, sier Åsmund Egge, undervisningskoordinator ved historiefaget på HF-fakultetet.

Forskerkonferanser

– Du kan jo tenke deg selv at å forske i 45 minutter av gangen ikke borger for den beste forskningen, sier hovedtillitsvalg i Forskerforbundet ved UiO, Live Skrindo.

Hun mener kvalitetsreformen gjør det vanskeligere å få sammenhengende tid til forskning. Før reformen var det mulig å samle undervisningen over kortere perioder. Nå er semestrene forlenget, og undervisningen strekker seg over hele semesteret.

På kontoret på HF samler professor Hans H. Skei papirer og pensumbøker i en bunke, og gjør seg klar til å dra på seminar.

– Da jeg underviste midt på 90-tallet, var det hele over tidligere, og du kunne gjøre ting før og etter undervisningsrekken. Nå har jeg tolv uker med undervisning, så går det noen uker, og så er det innlevering av semesteroppgaver, forteller han.

Skei skulle ønske at undervisningen heller var organisert i blokker. Med lengre semestre er det også blitt vanskeligere å delta på internasjonale forskerkonferanser.

– Jeg takket nettopp nei til en konferanse i Danmark fordi jeg har undervisning, forteller Skei på vei ned gangen mot seminarrom 322.

August er måneden med flest internasjonale forskerkonferanser i verden. Men fordi høstsemesteret nå begynner tidlig i august, må norske forskere ofte melde avbud.

For få ansatte

Studiedirektør ved UiO, Monica Bakken, mener at Universitetet egentlig ikke har ressurser til dagens aktivitetsnivå.

– Aktivitetsnivået er høyere enn ressursene vi har til rådighet. Enhetene blir på denne måten tvunget til å ha et kritisk blikk på den aktiviteten de driver. De kan for eksempel vurdere om undervisningsmengden er for stor, eller om de kan ta inn færre studenter, sier hun.

Marianne Mancini bekrefter at SV-fakultetet har for få ansatte til å klare all undervisningen.

– Hvis du sammenligner hvor mange timer vi har til disposisjon for undervisning for våre faste ansatte, og hvor stort undervisningsbehovet er, så er behovet 30 til 40 prosent større enn ressursene våre. Det dekkes primært inn ved å skaffe hjelpelærere og sensorer, men i perioder også ved at de ansatte jobber mer, sier hun.

Etter kvalitetsreformen nedsatte Forskerforbundet ved UiO en diskusjonsgruppe der UiO-ansatte delte sine erfaringer med reformen. Universitas har fått tilgang til noen innlegg fra gruppas dikusjonsforum våren 2004:

«Forskning drives på sparebluss og i fritiden. Jeg har siden i høst jobbet 10-11 timer per døgn (inkl. romjulen og rett etter årsskiftet) og i de fleste helger for

i alle fall å få gjort noe forskning», skrev en professor på SV-fakultetet.

En HF-professor hadde følgende kommentar:

«Jeg har nå mange ganger flere studenter, mange ganger flere eksamener til å bedømme, flere rutinemessige oppgaver enn før til å bedømme, men det som ødelegger alt er at jeg har så mye mer administrasjon (…). Jeg sliter med å finne tid til å forberede undervisning. Forskningen må vente til ferien. Jeg må arbeide også i helgen, og det går ut over helsen.»

En amanuensis ved Medisinsk fakultet fremhever frivillig overtidsarbeid:

«Jeg fikk tatt tre ukers ferie i fjor, har rett til seks, overfører to som skal tas før juni, men jammen blir det også vanskelig. Jeg fører ikke overtid, men ser at forskning gjøres på fritiden, og artikkelskriving er en kjempeutfordring, og gjøres nattestid og helger.»

Live Skrindo i Forskerforbundet ved UiO forteller at ansatte opplevde å ikke få noen anerkjennelse for alt ekstraarbeidet de gjorde.

– Det som gjorde størst inntrykk var å høre at folk ble bedt om å gjøre en kjempeinnsats, men at dette ikke ble sett. Det var ingen gulrøtter, og du fikk ingen belønning eller klapp på skulderen. Folk sa: «Det er ingen som ser hva slags ekstrem øvelse jeg nå gjør, det er ingen som kommenterer det», sier Skrindo.

Ifølge henne sliter ansatte fremdeles med tidsklemma.

– Alle melder inn det samme. Å kombinere familieforpliktelser med et anstendig yrkesliv og en skikkelig forskningsandel er veldig problematisk.