Fra forelesning til frøpose

– Jeg er den eneste studenten her. I hvert fall foreløpig, sier landskapsarkitekturstudent, Zana Ahmedi (24).

En kort spasertur fra Holmlia togstasjon befinner man seg fort blant korte tregjerder, gjødsel, blomster og frø. Her har Ahmedi sin egen parsell, hvor hun dyrker alt fra løk og purre til za’atar og salvie. 

Interessen for hjemmedyrking har skutt i været de siste årene. Salget av settepoteter har økt med 34 prosent på kun ett år.

– Vi ser en tydelig trend der stadig flere ønsker å dyrke egen mat, sier kategorisjef Anne-Sofie Odden i Felleskjøpet Agri i en pressemelding til NTB i mai.

Praktisk påfyll

Ahmedi har alltid hatt et sterkt forhold til dyrking, natur og jorda. 

– Jeg vokste opp i Nord-Makedonia. Alle hjemmene har en hage der, og de spiser av hagen. Det har alltid ligget bak som inspirasjon. 

Etter fullført videregående tok hun fri, og reiste rundt og jobbet på gårder. Reisene tok henne til Spania, Costa Rica og Tyskland. 

– Jeg ville komme helt ut av systemet og se hvordan man kan leve selvforsynt.

Senere startet Ahmedi på landskapsarkitektur på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). Nå tar hun en mastergrad i det samme på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). 

Selv om hun jobbet tett på naturen i studiene, ble det for teoretisk i lengden. Etter et år på AHO, søkte Ahmedi om parsell på Holmlia. Hun fikk fort beskjed om at det var plass til henne. Det ga henne et nyttig praktisk påfyll til studiene. 

– Det var en mulighet til å fortsette å ha kontakt med jorda. Det var da jeg savnet det aller mest. Å faktisk teste de tingene man prosjekterer for. Landskapsarkitektur blir veldig «hypotetisk», og man går glipp av relasjonen til jorden, forklarer hun. 

Hagen minner Ahmedi på det viktigste med studiene hennes.

– Det var et vendepunkt for meg å kunne gjøre dette ved siden av studiet. Vi jobber først med veldig små rom, og så med den største skalaen. Parsellen er en påminnelse av det lille og det taktile. At vi planlegger ting som skal vedlikeholdes. Vi må være bevisst på hvor mye omsorg planter krever.

– Hadde det vært sunt for alle landskapsarkitekter å ha en parsell?

– Ja! Det har jeg alltid ment, konstaterer Ahmedi.

– Snegler spiser alt

Ahmedi setter seg ned på benken sin, en sidelagt stamme hun hentet fra skogen. Hun peker på en tom krydderpakke parsellnaboen brukte som frø.

– I det siste har jeg kommet en gang i måneden. Det er det jeg har overskudd til. Men alt gror jo av seg selv, sier hun og legger til: 

– Jeg tror heller ikke jeg har brukt mer enn tusen kroner siden jeg begynte for to år siden. Hvis man gjør et regnestykke, tror jeg jeg har spart på det totalt.

Ahmedis fremgangsmåte er nok litt uortodoks. Samtidig er den mye vennligere mot både jorda og lommeboka.

– Noen bruker flere tusen kroner på ny jord, men det er jo egentlig helt ulogisk. Man må investere i kompost hver sesong, fordi jorda blir helt utmattet av næringsstoffer.

I stedet tester hun ulike metoder for å bygge opp jorden slik hun mener man bør. Hun bygger lag med jord for å lufte godt. 

– Jeg hadde et mega-snegleproblem i sommer, fordi de elsket å bo i de lagene. Snegler spiser alt. Neste år skal jeg bruke andre materialer som gjør det vanskeligere for sneglene.

Hun fjerner lokket fra midt på parsellen for første gang i år, og avslører en luftig, lett og sunn dyrkejord. Metoden har fungert.

– Å, se hvordan jorda har blitt! Nå ble jeg skikkelig glad! 

«Sharing is caring»

Samtidig som hun dyrker, dokumenterer Ahmedi parsellen godt på Instagram. Hun har likevel ingen planer om å bli influenser med det første.

– Det har jo vært en måte å dokumentere det på for min egen del. Men også for å dele med venner som kan bli inspirert, sier hun. 

Ahmedi understreker at delingen er det mest givende med parsellen.

– Delingen er nok den største verdien med å ha en parsell som student. Du deler med andre og andre deler med deg. Jeg ga venninna mi en personlig purrelevering i fjor … hun elsker purre!, sier Ahmedi. 

Ikke bare bekjente, men også ukjente, stikker innom. 

– Jeg dyrker for eksempel za’atar, den palestinske oreganoen. En mann gikk forbi, og spurte hva jeg gjorde. Dagen etter tok han med stiklinger til meg. Det var helt tilfeldig. Og hver gang jeg tar opp at jeg har parsellhage så får jeg en historie om en mor, far eller besteforeldre som drev med det samme. Det er skikkelig fint, forklarer Ahmedi. Poetisk legger hun til: 

– Hovedfilosofien med dyrking er deling. Maten smaker aller best hvis man får dele det med familie og venner, og det får deg til å fortsette å dyrke år etter år.

Et sentralt problem

Parsellen er ikke kun en givende fritidsaktivitet, men også et oppgjør. Ahmedi er redd for at vi mister forståelse for hvor maten vår kommer fra. 

– Vår generasjon vet ofte ikke hva som kan dyrkes og hva som er spiselig. Se for deg de som er enda yngre enn meg, de har enda mindre kontroll. Det har blitt et sentralt problem innenfor dyrking, mener hun. 

Hun demonstrerer problemet med en historie. En dag gikk en liten gutt på tur forbi med faren sin. Han spurte Ahmedi hva hun holdt på med, og om han kunne få noe fra hagen.

– Dere skulle sett ansiktet hans da han så meg dra en gulrot fra jorda. Han var helt sjokkert over hvordan gulrøtter vokser!

Felleskjøpet er enig med Ahmedi. Jordbruksselskapet sier at mange som engasjerer seg for dyrking, stoppes av en mangel på kunnskap. 

– Det er fortsatt et gap mellom vilje og handling, sier Line Hildonen Ramstad, konserndirektør for marked og kommunikasjon i Felleskjøpet, i en pressemelding til NTB i mai. 

– Halvparten ønsker mer kunnskap om hvordan man dyrker mat, men 75 prosent dyrker fortsatt lite eller ingenting selv. Med litt innsats og støtte kan vi snu dette, sier Ramstad.

Nye trusler, nye løsninger

– Dette er det våteste stedet i parsellhagen, fortsetter Ahmedi. 

– Det var også derfor jeg valgte det, selv om mange foretrekker de tørre, solfylte stedene. 

Ekstremvær, klimaendringer og overvann utgjør en trussel for dagens dyrking. Man kan ikke lenger kun dyrke på de ideelle stedene. Denne utfordringen tar Ahmedi på strak arm.

– Det er jo et aktuelt tema i hele verden nå: Hvordan skal vi dyrke på de våteste stedene? Da jeg tok over denne parsellen, skjønte jeg jo at det ikke var tomater jeg skulle dyrke mest av. Jeg er fortsatt i kontakt med han som hadde hagen før meg, og han er imponert over at jeg har klart å dyrke noe som helst, sier hun stolt. 

Salvie og hjemmelaget syltetøy

Ahmedi plukker noen blader fra salvieplanten i hjørnet. Hun putter dem i de medbrakte tekoppene, og heller over kokende vann. 

– Dette er en av mine favoritturter. Den finnes ikke naturlig her, men den vokser veldig fint uansett. Den endrer sin form i arktiske forhold.

– Hva annet er det du har med?

Hun drar ut en pakke gjendekjeks og to glasskrukker. 

– Dette er syltetøy med epler fra Holmlia. Og denne andre vet jeg ikke hva heter, men den er spiselig.

Hun smører syltetøyet på kjeksen mens hun drikker fra tekoppen sin. Universitas’ utsendte får også prøve.

– Det smaker litt som tilslørte bondepiker i kjeksform.

– Bare mye bedre da, legger Ahmedi til med et smil.