Flytende universitet

– Zygmunt Baumann er en veldig skarp iakttager av sosialt liv. Han har en forbløffende evne til å fange opp fortellende elementer. Han ser det store i det små, sier kriminologiprofessor Nils Christie.

Christie har skrevet etterordet i Baumans

Flytende modernitet, som kommer ut på norsk i disse dager. I boka skriver Bauman om særtrekk ved senmoderniteten. Han vil ikke benytte begrepet postmodernitet, men kaller det for «den flytende moderniteten» fordi den er hinsides orden og system.

Bauman vokste opp i Polen på 1930-tallet og rømte til Sovjet da Hitler invaderte. Deretter flyttet han tilbake til Polen, hvor han ble sosiolog. Han måtte så på ny flykte under jødehetsen i 1968, denne gangen til Israel. I dag er den 76 år gamle sosiologen bosatt i Leeds i England.

Intellektuelle mot popstjerner

– Dagens økonomi frykter alt av varig karakter: Den fremmes gjennom det flytende, og den fremmer det flytende. Den vil ha fleksibel arbeidskraft som aldri går i dybden, forklarer Zygmunt Bauman, forfatteren bak blant annet Moderniteten og holocaust

I sin nye bok beskriver Bauman den flytende modernitetens forføreriske evner og skyggesider. De faste institusjonene mister betydning, og ingenting varer lenge over tid. Dette får konsekvenser for universitetene.

– Det blir en dyd av nødvendighet å presentere tapet av identitet som et gode, slik at universitetene unngår «elfenbenstårnet» og kommer nærmere det virkelige livet. I praksis betyr dette å definere nye oppgaver som kan fylle tomrommet etter nasjonsbyggingen. Vi hører stadig oftere om nødvendigheten av å justere akademiske verdier til «industrielle interesser», sier Bauman, som mener det er fånyttes å håpe at dårlig definerte «industrielle interesser» skal gi universitetene retning.

– Universitetene har tapt den den intellektuelle autoritetens kontekst – først til forlagene, deretter til massemediene. Intellektuell autoritet er oppløst – overlatt til å kjempe med fotballstjerner og popstjerner, filmidoler og massemordere. I en slik boksekamp har akademiske verdier liten sjanse til å vinne. Å argumentere for et uortodokst syn krever tid. Det er det ikke rom for i en medieverden. Men dette betyr ikke at man skal slutte å verdsette de akademiske idealene. Motstand og viktighet går ofte hånd i hånd. Jeg må si at aldri tidligere har det intellektuelle kall vært viktigere.

Krise?

– Mange universiteter forsøker å gjenskape seg selv i lys av den flytende moderniteten. De skal bli effektive og lønnsomme istedenfor å motta subsidier fra staten. Universitetene har gjennom århundrer utviklet verdier som er de første ofrene for kommersialisering og deregulering. Det er dette som ligger bak krisen universitetene befinner seg i i dag, sier Bauman.

Han mener universitetsutdanningens idealer og at alt skal gå hurtig og være fleksibelt neppe kan kombineres.

– I en flytende, kontinuerlig skiftende verden kan det å tilegne seg og beholde kunnskap bli en byrde heller enn en fordel. Å kvitte seg med gammel, utdatert, eller raskt eldrende informasjon blir imperativt. Dette er muligens den største utfordringen universitetene har i dag: All kanon risikerer å bli utdatert raskere enn det er mulig å lære den, sier Bauman.

– Hva bør universitetene gjøre?

– De bør doble innsatsen for å gjøre den uregelmessige og lunefulle verden mer regelmessig. Nasjonalstaten har tapt sitt monopol på å designe og diktere betingelsene for viktige valg i våre liv. Samtidig mister universitetene monopolet på å produsere kunnskap og gi den gyldighet. Dette taler for en gjennomgang av universitetenes roller og måten de spilles på, fortsetter sosiologen.

Ser videre

Den økonomiske makteliten er moderne nomader, skriver Bauman i Flytende modernitet. Nomadene har alltid vært sett på som uregjerlige. Nomadesamfunnet er statsløst, og nekter å forholde seg til statenes grenser.

– De har ikke feste noe sted. Dersom man skal stoppe de uregjerlige nomadene, slik man kanskje prøver i Afghanistan i dag, kan en konsekvens bli at også de moderne nomadene får sitt handlingsrom begrenset, sier Nils Christie.

Han mener slike interessante spørsmål ligger i forlengelsen av det Bauman skriver.

– Dette har sammenheng med hans personlige livsløp. Han er på sett og vis en nomade selv, og har levet et turbulent liv. Hans liv er hans empiri, men han har en vidunderlig evne til å se videre, avslutter Christie.