Folkelig vold på utstilling
Hva er folkets motsvar til makthavernes voldsmonopol? Eget hærverks-kit, ifølge to av kunstnerne på årets Høstutstilling.
Høstutstillingen er over oss igjen. En frodig blanding av videokunst, lydinstallasjoner, fotografier og hårkuber. Eller, som en estetikkstudine observerte: «Blod, gørr, penis og krig... Det vanlige».
Lars Kjemphol er masterstudent ved Kunsthøgskolen i Oslo, og stiller ut sammen med Espen Henningsen, som var avgangselev i fjor. Henningsen har levd det magre kunstnerlivet i ett år, mens Kjemphol fortsatt er på studielån. Uten at det plager ham nevneverdig.
– Nei, jeg har fortsatt ikke opplevd den glamorøse kunsttilværelsen... Men jeg tror den er dritt kjedelig!
Verdifull eksponering
Dette er likevel andre året på Høstutstillingen for dem begge, noe Henningsen ser ut til å føle en behersket glede over.
– Jeg har jobbet på utstillingen i fire år nå, så den er uansett blitt en del av høsten. Men vi smilte i hvert fall litt ekstra og tok oss en pils, sier han.
Selv om utstillingsvederlaget de får mest er symbolsk, er begge glade for eksponeringen utstillingen medfører. At man blir sett av titusener av mennesker kan fort gi positive utslag for kunstnerkarrieren.
Silketrykk og våpenkasse
På en av de hvite galleriveggene henger silketrykkserien deres med navnet «War is the health of the nation». Vendt mot bildene står en kunstfraktekasse med tittelen «Poor man's warfare kit».
Trykkene er oppblåste thumbnails fra Googles bildesøk, fire pixellerte bilder som gir tydelige krigsassosiasjoner. Innholdet i kassen er jernstenger omarbeidet til våpen, finske utgaver av molotovcocktails, gassmasker og spraybokser.
– Her har vi trykt opp det storpolitiske, og snekret småfolkets motsvar, forklarer Henningsen.
Kjemphol utdyper:
– Det finnes et monopol på fysisk vold som hovedsaklig innehas av makthaverne og dem med mye penger. Derfor har vi laget et billig alternativ som bare koster et par tusen kroner, men gjør massiv skade, sier han.
«Hærverks-kitet», som de kaller det, er resultatet av målrettet research og tanker omkring ting som sosial misnøye og terrorisme.
– Vi oppfordrer ikke til å bruke dette på mennesker, men viser hvor enkelt og lett tilgjengelig det er. Vi ønsker at man skal spørre seg om hva som gjør folk så sinte at de tyr til slike virkemidler, sier Kjemphol.
