Sterke følelser: Einbu og Bajwa spiller en mor og sønn med et komplisert og destruktivt forhold.

Når eksamen er en dans på roser

Mens de fleste studentene i Oslo sitter med hodet godt begravet i pensum, har noen studenter andre måter å forberede seg til eksamen på.

Silje Kleven

Publisert 27.05.2015 - 10:23 Sist oppdatert 10.11.2018 - 12:25

Et av få nære øyeblikk mellom karakterene Kostya Bajwa og hans mor Irina Einbu.

En av studentene som er med i oppsetningen av _Måken: En Variasjon_ slipper opp fulgeformede ballonger mens han annonserer begynnelsen av stykkets 2. akt.

Ravdeep Singh Bajwa som Kostya svever over bakken mens Mari Hauge Einbu som spiller hans mor, Irina, snakker oppgitt om sønnen hun er evig skuffet over til publikum.

FRISØRDANS: Som del av koreografien begynner noen av danserne med å gjøre bevegelser inspirert av en frisørsalong.

Tunge løft: Som del av koreografien til eksamensforestillingen i tradisjonell jazz bærer en av studentene ved NDH en medstudent på tvers av dansesalen. Det er mange løft i dansen studentene øver på.

Saastad er rolig og konsentrert når hun spiller, buens bevegelse virker som en forlengelse av henne selv.

Anne Jorunn Bauge snurrer over gulvet i piruett etter piruett. Feilfritt og konsentrert viser hun koreografien hun har øvd på i flere måneder. Bauge går siste året på Norges Dansehøyskole (NDH), og øver til sin avgangseksamen i tradisjonell jazz. Det er en av pedagogene ved skolen som har koreografert dansen der hele klassen tar del. Men studentene har også jobbet sammen i grupper for å komme frem til det endelige materialet – en kombinasjon av tradisjonell jazz og mer konseptuelle scener.

Vi øver oss på å stå på scene og på å uttrykke oss, og det er fint at vi blir vurdert i det vi blir trent opp til.»

Anne Jorun Bauge, student ved Norges Dansehøyskole

– Jeg liker bedre praktiske eksamener enn de tradisjonelle skriftlige. Vi øver oss på å stå på scene og på å uttrykke oss, og det er fint at vi blir vurdert i det vi blir trent opp til, sier Bauge.

Studentene ved NDH er på skolen fra halv ni til fire hver dag. De har en times lunsj, og resten av dagen går med til dansetimer.

– Det er godt å bli ferdig med studiene, men på den annen side er det trygt her. Pedagogene vil at vi skal bli bedre, og pusher oss. Det kommer jeg til å savne. Når vi kommer ut i den virkelige verden må vi finne det drivet selv, sier Bauge.

Det er mange flagrende hestehaler i salen på NDH når studentene grasiøst snurrer over gulvet.

BÅND: Anne Jorunn Bauge og en av medstudentene støtter seg på hverandre mens de prater og ler i den korte pausen mellom øvinger. Studentene ved NDH jobber mye sammen og knytter nære bånd.

FOKUS: Studentene er utrolig fokuserte når de øver.

HELHET: Det er mange elementer som skal kombineres i rutinene studentene øver inn til eksamensforestillingen. De har fått koreografien fra en av lærerne, men må selv strukturere og sette sammen de forskjellige elementene til en helhetlig dans.

Eksamen i Tsjekhov

På Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) står Ravdeep Singh Bajwa og erklærer følelsene sine for medstudent Stine Robin Berg Hansen midt i en sirkel av publikum og studenter. Rommet er mørkt, kun opplyst av glødelamper, og publikum følger nysgjerrig med. Det er første akt av bacheloroppsetningen til Teater- og skuespillerfagstudentene. Stykket er Måken: En Variasjon, skrevet av Anton Tsjekhov, regissert av Gianluca Lumiento. Men bachelorforestillingen gjør ikke studentene veldig nervøse.

– Opptaksprøvene var mer nervepirrende enn alt annet på studiet. Da kjente man ingen. Men alle i klassen er superdyktige. Vi kan kaste oss ut på gulvet sammen og få til noe uansett, og det er veldig betryggende, sier Ravdeep. Han har spilt Kostya, stykkets protagonist, i kveldens oppsetning.

Jonas Strand Gravli i rollen som forfatteren Trigorin proklamerer poetisk sine følelser for den unge og naïve Nina, spilt av Stine Robing Berg Hansen.

Tårevått: Kostya Bajwa og Nina Hansen har en følelsesladd gjenforening etter mange år fra hverandre i Tsjekhovs _Måken_.

– En livsstil, ikke en jobb

I motsetningen til NDH og KHiO, der eksamenene foregår i fellesskap, øver Guro Saastad mye alene med bratsjen sin når hun ikke har prøvespillinger for venner eller veiledningstimer med lærerne. Hun er snart ferdig med musikkstudiene på Barrat Due musikkinstitutt.

– Bratsjen er det instrumentet som er nærmest menneskestemmen. Jeg forelsket meg i klangen, sier hun, og spiller noen varme toner på det som ser litt ut som en fiolin, men er noen hakk større.

– Jeg har på en måte øvd hele livet. All tiden jeg har går med til å utvikle meg på en eller annen måte. Det kan være øvelser, egenøvinger, spilletimer, at jeg hører på musikk eller går på konserter. Det er en livsstil, ikke en jobb, forteller Saastad.

Når hun spiller, smiler hun, mens hun ser ned på instrumentet. Rolig stryker hun buen over strengene og maner frem toner og melodier.

Saastad øver til en timelang solokonsert, hennes siste eksamen på studiet, hvor hun skal fremføre flere selvvalgte stykker.

– Jeg tror det er viktig ikke å tenke på det som en eksamen. Det viktigste er at man klarer å formidle noe. At sensor for et lite øyeblikk glemmer å vurdere deg og bare opplever noe. Målet er at man viser hvem man har blitt som musiker.