Gamle sanger om igjen
Popium
MNW
Ikke bare Popium kobler pop og dop. Et sted skriver Thure Erik Lund: «Men da denne underholdningen jo dypest sett er narkoman, da den er igangsatt av skrytende narkomane, sinnsyke pengegærninger, og er et elektrisk, manisk, støyende, kronisk inferno som er ment å hensette de unge i trance, i den dypeste masochistiske avhengighet, ja hele vår kultur er utslag og variasjoner av en skrytende narkoman kultur, blir således tilbedelsen, diggingen av denne kulturen en slags narkoman trosform.»
Selv har Frank Hammersland, for det er ham Popium handler om, blitt tilbedt av maniske, troende japanske tenåringer. Det var i Pogo Pops. De burde blitt gigantiske. De hadde alt. Men det er altså disse pengegærningene. Skal man drive med pop, må man enten ha et genialt apparat rundt seg (les: Spice Girls), eller så må man være så god på det man holder på med at man overflødiggjør hele reklameståket. Men nesten ingen er så gode.
Pogo Pops fikk aldri de riktige langerne av musikken. Så etter en rettsak og en soloskive har Frank Hammersland knyttet til seg Yngve Sætre fra Barbie Bones, Frode Unneland fra Chocolate Overdose og et par andre fra Bergen Allstars. Men det handler fortsatt, igjen, om Frank. Og om poprock. Det er som å høre Pogo Pops: Fin vokal, nynne-i-dusjen-melodier og lån fra all avhengighetsskapende pop. Sætres inntreden har gjort at det er noe mer manisk og støyende; mere stueorgel, åpen hi-hat og phaser.
Det hele er fint, ålreit, men Hammersland gjentar seg selv og har blitt eldre, og heller ikke denne gangen har han en skikkelig satsning i ryggen. Dermed blir dette mest et minne om det som kunne ha vært. Og selv som minne er dette vanskelig å tilbe: Retromanien har ikke ennå nådd tidlig nittitall. Dessuten, når sant skal sies, det er ikke som om verden har gått glipp av verdens beste låtskriver. Sjarmerende, nynnbart, men absolutt alle tekstene skjemmes av tvungne helrim.
Altså. Et lynkurs i tekstskriving: Gode tekster benytter seg av halvrimet, av lydlikhet mellom ord (type complex/undress). Mens Hammersland i hver linje går for lover/over – type rim, uten at det gir mening. Huff. Helrim er ikke forbudt, men det må gjøres med overbevisning. Og jeg tror Hammersland har mistet troen.
