Halshugger halvtidsstudenten

– Mange av kritikerne av den nye universitetsreformen har en skrudd virkelighetsoppfatning og klarer ikke å se at det humboldtske universitetet forlengst er rasert, hevder tidligere utdanningsminister Trond Giske.

Det endelige saneringsvedtaket for dette tyske romantiske idealet om et selvstendig universitetet bygget på nær dialog mellom forsker og student, ble i så fall fullbyrdet midt på nittitallet:

Høsten 1993 er arbeidsledigheten i Norge på rekordnivå og ungdom stimer til universitetene som aldri før. For å komme inn på Det historiske filosofisk fakultet i Oslo må man ha avlagt artium med femmere i alle fag.

Våren 1995 bevilger Stortinget midler til å åpne de allmennfaglige fakultetene for alle søkere. Daværende prorektor Arild Underdal er bekymret og advarer i Universitas om at akademikere i fremtiden vil oppleve et stramt arbeidsmarked der de er overkvalifiserte eller feilkvalifiserte til de jobbene de får. Han spår at politikere, journalister og næringslivsledere vil hevde at åpningen av allmennfagene gikk hals over hode, uten at noen tenkte på hvilke studenter det egentlig var bruk for, og hvilke konsekvenser det ville få for undervisningssituasjonen.

Mer intensitet

I dag kritiseres universitetet for å være for lite tilpasset arbeidsmarkedet og for å ha lav vekttallsproduksjon. Samtidig står institusjonen foran en av de største reformene etter krigen, den såkalte Kvalitetsreformen.

– Det var riktig å åpne universitetene i 1995, men man satset i altfor stor grad på kvantitet fremfor kvalitet, sier Trond Giske.

Han hevder det er positivt å ta utdanning på universitetsnivå uansett om du får direkte bruk for den eller ikke.

– Problemet er ikke at det er for mange som studerer ved universitetene, men at studentene bruker for lang tid på studiene. Derfor må vi få et studieopplegg som er mer intensivt. Det er det vi håper å oppnå med den nye reformen, fortsetter eksstatsråden som var med på å stavre reformen på beina, blant annet på bakgrunn av Mjøs-utvalgets arbeid.

Akademiske broilere

Mange i universitetsmiljøet har vært svært kritiske til den nye universitetsreformen. Blant annet frykter flere at forskningen blir tvunget til å bli mer markedsrettet og at studentene blir omdefinert til broilere som på kortest mulig tid skal gjøre seg fet på markedsnyttig kunnskap. Et dramatisk brudd med det humboldtske universitetsidealet.

– Et slikt brudd har skjedd for lengst. Spør du studentene i en fullpakket forelesningssal ved Universitetet, vil du få svar som rimer dårlig med ideen om nærhet mellom studenter og vitenskapelig ansatte, sier Giske.

Derimot påstår han at det nettopp er Kvalitetsreformen som best ivaretar de klassiske universitetsidealene og at mange av kritikernes poenger er knyttet til Mjøs-utvalgets forslag.

– Deler av denne innstillingen var mye mer preget av en markedstankegang enn den reformen som er blitt vedtatt av Stortinget, bedyrer han.

Halvtidsstudentens død

Selv brukte Giske lite tid på studiene og mye tid på den utenomakademiske aktiviteten politikk. En karrierestrategi som blir langt vanskeligere med Kvalitetsreformen. Men den tidligere halvtidsstudenten er ikke nostalgisk på vegne av en slik frihet.

– Man må ikke tro at det å nilese i 14 dager til ex. phil. eksamen, for så å stå med glans, har noe med Humboldts idealer å gjøre. For å få et bedre universitet må vi kunne stille større krav både til studenter og forskere. Blant annet ved tettere oppfølging av studentene og klart definerte mål for publisering av forskningsresultater for de vitenskapelig ansatte, mener Giske.

På mange måter var 1995 et vannskille for norsk universitetspolitikk. Da man valgte å åpne universitetene tok man nemlig et endelig farvel med tanken om et eliteuniversitet, og ga samtidig masseuniversitetet en varm omfavnelse.

– Vi er et for lite land til å lage eliteuniversiteter der én til to prosent av befolkningen får innpass, slik de har i USA. I Norge må vi kunne kombinere masseutdannelse med satsning på spisskompetanse, insisterer Trond Giske.