Hva er det med Jon Fosse?

– Jon Fosse er en verdig kandidat til Nobelprisen i litteratur.

Professor i allmenn litteraturvitenskap Drude von der Fehr har vært opptatt av Fosses forfatterskap helt siden slutten av 80-tallet, og hun er ikke i tvil om at 45-åringen fra den vesle bygda Strandebarm på Vestlandet begynner å nærme seg verdens litterære elite. Men hva er det med Fosse som gjør at skuespillene hans like gjerne settes opp i Paris og Berlin som i Tokyo og Bergen? Det er ikke lett å si. Det er faktisk så vanskelig at Universitetet i Oslo mente det trengtes et seminar for å besvare spørsmålet.

Torsdag 23. september, i forbindelse med avslutningen av den Fosse-inspirerte utstillingen i Galleri Sverdrup, skisserte to masterstudenter, en professor i Litteraturvitenskap, en lektor i Teatervitenskap og en billedkunstner noen mulige svar.

Ironiens død

– Han appellerer mer til følelsene enn fornuften, mener masterstudent Julie Nordstad.

– Fosse klarer med enkle og få virkemidler å si noe jeg føler er viktig om store temaer som død, sorg, kjærlighet og savn uten at det fremstår klisjéfylt eller naivt, sier Henninge Solberg.

Von der Fehr tror studentene absolutt er inne på noe, og hevder Fosses senere forfatterskap representerer en overskridelse av en postmoderne tilstand preget av ironi, tomhet og ikke-identitet. Hun mener man kan spore en ømhet for menneskene og en fokusering på menneskets verdighet i diktningen.

– Ironi er erstattet med patos. Det er håp hos Fosse.

Kanskje kan man snakke om en slags ikke-naiv vennlighet i forholdet mellom Fosses tekster og leseren.

– Fosse tilbyr leseren og tilskueren følelsen av et akseptabelt selvbilde uten at det lidelsesfulle i tilværelsen fornektes, utdyper von der Fehr.

Den aktive leser

– Fosse spiller opp til leserens ønske og vilje til å handle. Det foregår en forskyvning fra teksten til lesningen som prosess, leseren blir aktivt deltagende. I denne relasjonen ligger det et engasjement som stimulerer til handling i forhold til eget liv, sier Siren Leirvåg.

Lektoren i teatervitenskap mener forholdet mellom tekst og leser også er noe av grunnen til at Fosses appell går på tvers av teatrale og litterære kulturer.

Kanskje har dette spilt en rolle for kunstneren Tone Myskja under arbeidet med videoinstallasjonen

Samanfall som frem til forrige uke var å finne i Galleri Sverdrup.

– Fosse jobber veldig visuelt. Når jeg leser ham, får jeg hele tiden bilder i hodet av hverdagslige, men betydningsladede situasjoner som jeg som billedkunstner kan dra nytte av. Samtidig jobber han også musikalsk. Måten han bygger opp språket på, skaper en helt spesiell rytmikk, sier Myskja.

Den nye Ibsen?

Dagens fascinasjon for Fosse har imidlertid latt vente på seg. Selv om han regnes som Norges sterkeste kandidat til Nobelprisen, var det først på begynnelsen av 90-tallet, da skuespillene hans begynte å vekke internasjonal oppsikt, at man fikk øynene opp for ham her hjemme. Kanskje vil Fosse lide samme skjebne som Ibsen her til lands, en forfatter han hyppig sammenlignes med, og ende opp prisløs på norskpensum og i klassikerhylla? Ifølge von der Fehr er det lite sannsynlig at Fosse kommer til å oppnå en status som «folkeforfatter» på linje med Lars Saabye Christensen og Ingvar Ambjørnsen.

– Fosse oppfattes nok som litt finkulturell her i landet. I Norge blir litteratur i stor grad sett på som underholdning, noe man leser i feriene og for å koble ut. Fosse er ikke opptatt av å underholde. Man leser Fosse hvis man er opptatt av å forstå seg selv.

Samanfall