Køntri er konge
Ingen av ukens Demoboksband kommer i nærheten av å tukte den foreløpige eneren Orange Club med sin respektable snittkarakter på 8.75. Konkurransenes eneste reinspikka køntriband får likevel halve juryen til å trekke frem summer i den høyeste delen av skalaen. Men dessverre for The Jonny Cane Band står Benedikt Morak klar med revolveren.
The Jonny Cane Band
Lars: Overraskende å høre et bluegrass-band midt inni her! Men så absolutt en gledelig overraskelse. Låter helt supert i mine ører. Autentisk «amerikansk» sound og fine låter. Lekent og friskt fremført. Man blir hensatt i prærie-modus med en gang! Bra køntri!
Karakter: 9
Andreas: Det er vanskelig å være original innenfor country-sjangeren, men Johnny Cane Band ignorerer dette og styrer rett mot solnedgangen. Å resirkulere sjangerens klisjéer uten å frontkollidere med det velkjente krever mot, men det virker det som bandet har nok av. Når låtene i tillegg er dyktig utført og frontet av en Michael Gira-aktig stemme kan man ikke forvente særlig mer.
Karakter: 8
Silje: Country med rom for så mye ironi at de hadde glidd rett inn i en film av Coen-brødrene. Jeg syns uansett vokalen tar i hakket for mye med gauling, det blir kjapt slitsomt, kjenner jeg. Ellers er det jo litt stilig. I små doser.
Karakter: 5
Benedikt: Dette er køntri av det slaget som ligger farlig nær bensinpumpene. Vokalisten tilføyer imidlertid et trekk du aldri ville funnet på Esso, nemlig en kråkete breking som hele tida er nesten sur, og et par ganger tipper helt over. Låt nummer to er hakket bedre, men på ingen måte fantastisk. Skriv bedre låter, tror jeg.
Karakter: 3
Snittkarakter: 6,25
Abnormal
Andreas: Skal det først være mørkt så får man gjøre det skikkelig, og ikke aspirere til stadionrock med punk-akkorder på første forsøk. Jeg er absolutt en tilhenger av stilblanding, men dette henger ikke sammen. Tidvis kan Abnormal nærme seg Seigmen, men produksjonen er altfor glatt til at musikken kan skape stemningen den er ment å gjøre.
Karakter: 4
Lars: Bra metal (med klare Seigmen-referanser). Kul blanding av melodiøse og brutale partier. Litt trekk for altfor lang førstelåt. Blir litt for episk med så mange partier. Der er også endel å gå på hva angår låtmatreale her, men med litt mer erfaring kan dette bli et meget bra metal-band!
Karakter: 7
Benedikt: Dette er ganske tøft. Vokalisten bytter mellom gargling og vanlig vokal. Dette er en fin effekt, som når den snille bestefaren i filmen viser seg å egentlig være kannibal. Det skorter likevel på originaliteten, det er ikke nok elementer til at dette fungerer som episk death. Låt nummer to er bedre. Sikkert tøft live, dette her.
Karakter: 6
Silje: Jeg husker en gang jeg forvilla meg inn på Möllers, uvitende om det var Infernofestival akkurat da. Måtte gå igjen ganske fort fordi en nærgående, diger fyr begynte å brøle ned i ølen min. Ikke min greie det her altså, men hadde de latt vær med brølinga, kunne jeg kanskje begynt å like resten.
Karakter: 5
Snittkarakter: 5,75
Vind
Lars: Helt grei, vindskeiv pop! Fint refreng. Låter kanskje litt vel mye som den er spilt inn på soverommet. Men man hører helt klart at det bor en liten pop-snekker inni der et sted.
Karakter: 7
Benedikt: Gutt på gutterommet med kassegitar og rytmeboks? Det er noen live-trommer og koringer, så kanskje det er et band. Det bryr meg egentlig ikke, like lite som jeg bryr meg om å høre uferdig, uoriginal pop som ikke fenger. Prøv hardere.
Karakter: 3
Andreas: Pop. Vind har virkelig blottstilt seg med «Silly Pop Song», men sangen dessverre mangler de melodiske kvalitetene som kreves for å sjarmere. Et godt refreng er ikke nok.
Karakter: 5
Silje: Gratispoeng for at låta heter «Silly Pop Song», som er akkurat det den er. Så klart er det fislete og banalt, og kjedelig etter fire minutter, men det er fengende og hyggelig så lenge det varer.
Karakter: 6
Snittkarakter: 5,25
Blend
Benedikt: Øs, øs, serr, serr. Nok et band som er flinke til å spille, men har vanvittig kjedelige låter. Dette er en type musikk jeg virkelig ikke klarer, en lett melankolsk øs pøs rock-pop som låter best uten høyttalere.
Karakter: 1
Lars: Godt håndverk og solide komposisjoner. Høres ut som et rutinert band. Bra trøkk og fine, «store» refrenger. Enda litt fetere låter hadde gjort dem fantastiske. Fin emo-rock!
Karakter: 8
Andreas: Hvorfor må jeg utsettes for enda mer totalt gjennomsiktig poprock? Blend drøvtygger på enkle motiver og velkjente akkordforbindelser. Hvis dette hadde vært en konkurranse i produksjon kunne kanskje bandet nådd høyere, men dette er strengt tatt et mål på økonomiske ressurser og ikke musikalske.
Karakter: 1
Silje: Man kan lett anklage Blend for å høres ut som absolutt all Radio1-poprock, for det gjør de jo. Verken hjulet eller kruttet eller noe som helst annet blir funnet opp her. Men det er gjennomført og stødig, og med ganske god vokal.
Karakter: 7
Snittkarakter: 4.25
Instant Karma
Silje: Super vokal, tilløp til gode melodier, men instrumentene forsvinner kjapt i sin egen grøt. Med en gjennomsnittsalder på sånn cirka 20 år, burde Instant Karma ha god tid til å utvikle seg. Og bytte navn, uansett hvor glade de er i Lennon.
Karakter: 7
Lars: Flinke musikere, og mange fine detaljer. Men litt småkjedelige og pregløse låter (særlig andrelåta). Litt vanskelig sjanger å bli klok på, med jazz, rock, funk og soul i en salig miks.
Karakter: 6
Andreas: Det er poprock. Det er presist. Det er folk som har teknikken i orden. Og sist, men ikke minst, det summerer opp mye av det jeg synes er kjedelig med musikk. Til tross for en mer løssluppen holdning på andresporet og et godt liveopptak vil jeg fremdeles foretrekke stillhet.
Karakter: 2
Benedikt: «Down to the station» heter førstelåta til denne flinkis-gruppa som attpåtil er oppkalt etter en Lennon-låt. De burde dra på stasjonen, finne seg et tog og aldri komme tilbake. De kan prøve Sandvika, der er det et miljø for oppvisningspreget rock og blues med nikk til sein Pink Floyd. Men ikke her. Ikke hos meg.
Karakter: 2
Snittkarakter: 4.25
3zum
Andreas: Weather Report møter vignetten på en tysk tv-serie som igjen møter demonstrasjonslåtene på en gammel Roland-synth. Det er så smakløst at det nesten er bra! 3Zum har de mest morbide tekstene hittil og forsøker å undergrave hele konkurransen ved å skjødesløst forsøke å appellere til juryens humoristiske sans. I et anfall av sunn fornuft klarte jeg likevel å presse karakteren ned til sex, som i grunn er ganske passende.
Karakter: 6
Silje: Med låttitler som «Funky Teenager» og «Pornstar» veit du hva du får, og det låter akkurat like kleint som du forventer. Russevors og badtasteparty. Men for all del oppfinnsomt, og morsomt når du er i humør til det. Dersom det skulle skje.
Karakter: 5
Benedikt: Moro-rapp er sjelden morsomt. Særlig ikke når flyten er dårlig, engelskuttalen elendig og kompet er dansebandmusikk laget på data. Tenk MIDI-karaoke med Snikk Snakk på engelsk. Jeg ler ikke av dette. Jeg blir veldig alvorlig. Alvorlig bekymret over at unge mennesker velger å bruke tiden sin på dette. Dette suger hemningsløst, noe som i og for seg er en god egenskap, men ikke når det kommer til musikk.
Karakter 1
Lars: Morsom lek med gammeldagse funk-idealer. Men lydbildet er i altfor stor grad preget av at det ikke brukes organiske lyder. Her lukter det dårlig midi-synth lang vei. Orgel bør være orgel hvis det skal låte noe særlig! Ingen stor rapp er det snakk om her heller. Tekstene er relativt pubertale, og gjør at jeg nok en gang tar frem ordet «gutteromsproduksjon». Men der høres absolutt et talent midt inni alt dette her!
Karakter: 5
Snittkarakter: 4.25
Vicuña
Silje: Hvor mange ganger har jeg hørt på denne demoen nå? Jeg greier aldri huske Vicuña fra gang til gang, hvilket vil si at det er ganske kjedelig. Fun fact: Vicuña er navnet på et søramerikansk lamaliknende dyr med fin pels.
Karakter: 4
Lars Kul førstelåt, døll andrelåt. Helt klart masse potensiale. Svinger som tusan når det funker (nesten litt sånn Hives-aktige vibber), men så går det litt trått når det ikke funker. Kult sound!
Karakter: 6
Benedikt: Her var det mye håndklapp og hey-hey, ikke ulikt et visst knippe svensker oppkalt etter en hudlidelse. Dette har potensiale, men låtene er ikke gode nok. Særlig nummer to er lite pen. Jeg har hørt mange band av dette slaget på Blue Monk gjennom åra. Jeg husker betegnende nok ikke navnet på noen av dem.
Karakter: 3
Andreas: Enda et band som forsøker å finne opp kruttet på nytt. Vicuña kunne like godt vært et Pearl-Jam coverband.
Karakter: 3
Snittkarakter: 4
Canoon
Lars: Tøff trøkk-rock med tydelig potensial! Låtmaterialet kan helt klart bli en del bedre hvis bandet skal hevde seg i denne sjangeren. Og med enda litt fetere riff, kan dette bli ordentlig fett! Fin macho-vokal og kul attitude.
Karakter: 7
Benedikt: Canoon er ikke noe dårlig band, men låtene deres er veldig kjedelige og uten særpreg. Dessuten er tekstene utrolig banale. Fuzzgitarer og fist fights er definitivt min greie, men det høres bare kjedelig ut i Canoons ukyndige hender. Eller knyttnever, om du vil. Den første låta deres heter «Let’s go outside and fight». Jeg håper for Canoons skyld at de er flinkere til å slåss enn til å lage stoner-låter, for dette er veike greier.
Karakter: 4
Andreas: Canoon spiller en type stonerrock som aldri kan bli helt kjedelig, men som heller aldri kan gi noen som helst følelse av å ha hørt noe nytt. Vokal i parallelle oktaver gjør seg bra, og bandet har holdningene på plass, samt den obligatoriske brede beinstillingen, men hva er vitsen når du vet at det finnes massevis av band som gjør dette mye bedre?
Karakter: 5
Silje: Det her blir for streit kjellerrock for meg. Hadde jeg vært på et utested hvor de hadde spilt, hadde jeg ganske sikkert syntes det var irriterende.
Karakter: 3
Snittkarakter: 4.75
