Morgendagens vitenskapsmenn?

Statsråd Aasland vil vie 2011 til vitenskapen. Ideen har blitt fremlagt og presentert med lovord og som et storslagent prosjekt. Nå skal det altså snakkes om vitenskap i et helt år. Men hvor i all verden er studentenes rolle i Vitenskapsåret 2011?

Gjennom ulike arrangementer vil Kunnskapsdepartementet skape bred debatt i befolkningen, om forskning og høyere utdannings betydning for vekst, velferd og kulturell utvikling. Det er en generell oppfordring til å engasjere seg. Men det er urealistisk å tro at mannen i gata plutselig skal bidra i debattene som kan virke avanserte, vitenskapelige, og i hovedsak forbeholdt forskere. Er det ikke uansett naturlig å henvende seg mer direkte til studentene, når man vil skape et slikt engasjement?

Vitenskapsåret 2011 er fortsatt en god idé. Forhåpentligvis vil forsknings- og utdanningssektoren være mer integrert i samfunnet generelt når året er omme og vitenskapens egenart vil i større grad være på dagsordenen. Men det er helt avgjørende hvilket innhold året fylles med. «Faren er at det blir topptungt og at man sier ting man har sagt før, til folk som har hørt det før,» sa prorektor ved UiO, Inga Bostad, til Aftenposten før jul. Hun fremhevet at ungdom har en tendens til å velge jobb innen media og film fremfor teknologi og vitenskap fordi de mangler grunnleggende forståelse på disse områdene. Med et bredere kunnskapsgrunnlag vil unge i større grad finne det naturlig å velge en karriere innen teknologi og vitenskap. Aasland og regjeringen har muligheten til å gi dem dette grunnlaget, og slik kan Vitenskapsåret 2011 kan være et godt bidrag.

For å engasjere studentene i Vitenskapsåret, kan en be dem om å bidra selv til arrangementer for debatter om vitenskap. Dermed gjøres ikke alt over hodene på dem, og slik vil de fremtidige forskerne føle seg mer direkte involvert. Det kan tenkes at de som faktisk driver med forskning og snakker om vitenskap til daglig er mer enig i det Bergens studentavis, Studvest, skrev: «Det hjelper ikke stadig å repetere at kunnskap er viktig, dersom handling ikke viser at de faktisk mener det.» Manglende finansiering ligger som et grunnlag for de mange reaksjonene fra forskere på Aaslands «snakk» om vitenskapen.

Vi har altså et år som skal inneholde så mangt, men i midlertid er «snakk» den eneste ressursen vi har. Derfor er det viktig å snakke til de rette personene. En kan ikke forvente at mannen i gata skal engasjere seg, og forskerne selv ser heller at debattene dreier seg om ressurser. For å skape fokus på fremtidens vitenskap, må man altså snakke til studentene. Det er de som er morgendagens vitenskapsmenn. Så hvorfor ikke også ta utgangspunkt i, og inkludere, dem når slike spørsmål debatteres og problemstillingene utformes? Vitenskapens plass i fremtidens Norge ligger i hendene til studentene. Inkluder dem!