Kunst og kreativitet og sånn

Det er som rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), Cecilie Broch Knudsen, ga uttrykk for ved flere anledninger forrige uke: «Hele utredningen bærer preg av at utvalget har beskjeftiget seg lite med kunstutdanning.»

I sin helhet har utvalget, som er kjemisk renset for representanter med kunstfaglig bakgrunn, behandlet kunstneriske høgskoler som Arkitektur- og designhøgskolen (AHO), Norges Musikkhøgskole (NMH) og KHiO svært overfladisk. Samtidig viser utvalget manglende evne til å skille ut institusjonell egenart. Dette ser man blant annet i bemerkningen om lav akademisk produksjon ved KHiO og NMH. Utvalget overser med dette at studenter og flere av de ansatte ved disse høgskolene ikke anser akademisk produksjon som sin oppgave; de skal først og fremst lage kunst. Utvalget mener at alle høyere utdanningsinstitusjoner med færre enn 5000 studenter bør miste sin selvstendighet, og samorganiseres i større enheter. Videre bør denne fusjoneringen være bygget på frivillighet, det vil si at institusjonene selv bestemmer hvilke andre institusjoner de vil knytte seg til. Men frivillighetsdefinisjonen minner om en eufemisme – en forskjønnende omskrivning av en tvangsfusjon: Du kan velge hvem du vil fusjonere med, men til syvende og sist skal du fusjoneres, enten du vil det eller ikke. Man tvinges til å velge blant onder.

En av mange løsninger er utvalgets forslag om en fusjon mellom AHO, NMH og KHiO, som vil kunne resultere i et estetisk universitet i Oslo. Forslaget er trolig det beste fusjoneringsalternativet for de tre høgskolene, om man ser hva som byr seg i geografisk nærhet. Men så lenge det beste alternativet ikke er godt nok, har vi et problem.

Verken AHO, KHiO eller NMH ser gode faglige eller administrative grunner til å skulle etablere et estetisk universitet i Oslo med en felles administrativ overbygning.

Et slikt forslag om enhetlig styring viser at utvalget holder hovedfokus på politisk-administrativ organisering fremfor det faglige i sin streben etter nasjonal strategi i forskning og høyere utdanningssektor.

KHiO har tidligere, i mindre skala, erfart hvordan kunstbegrepet har blitt definert som en samlebetegnelse på all kreativ utfoldelse. Dette skjedde sist gjennom en opprivende og forstyrrende sammenslåing med Statens Kunstakademi. Den påfølgende strukturelle omorganiseringen har medført daglige frustrasjoner for både studenter og ansatte, der administrativ pragmatisme overkjører faglig differensiering.

Lite tilsier at en høgskolefusjon vil bli mindre opprivende og forstyrrende, snarere tvert imot. Det faglige spennet ved en slik sammenslåing vil bli langt mer sprikende enn hva som er tilfellet ved KHiO i dag. I tillegg er flere bekymret for at fusjonsstrategien Stjernø-utvalget legger opp til vil anonymisere høgskolenes spisskompetanse, og dermed også den internasjonale konkurranseevnen.

Forsknings- og høyere utdanningsminister, Tora Aasland, vil avvente situasjonen frem til Universitets- og høgskolerådet har hatt sitt møte i slutten av mai, før hun setter ord og handling på innstillingen. Om Aasland legger vekt på innspillene hun får fra sektoren selv, vil høgskolene etter all sannsynlighet ikke oppleve de urimelige omrokeringene som innstillingen nå legger opp til.