Mannen bak solbrillene

– Bob Dylan er en fantastisk historieforteller. Han er som en intertekstuell kjøttkvern, hvor alt han suger inn bare ruller ut i forskjellige bilder, sier Eirik Bø (26), hovedfagsstudent i litteraturvitenskap.

Bø er ikke alene om å mene dette. «Folk som har fulgt meg lenge, dør eller visner bort ettersom de blir gamle», sa Dylan nylig, men bortfallet av fans er ikke noe stort problem for den 60 år gamle rockepoeten. Mannen, som ifølge David Bowie har en «stemme som sand og lim», får stadig nye beundrere.

– Første gang jeg hørte ham, kunne jeg ikke engelsk. Likevel forsto jeg at dette var sannheten, at han ville formidle noe, sier Bø.

Silje Rem (25), Marte Breivik (24) og Kjetil Mygland (25) nikker. Tekstene må fremheves. De lange og innfløkte versene, med referanser til hele litteraturhistorien. Tekstene som har nominert Dylan til Nobels litteraturpris, og som bare blir bedre og bedre.

– Man må stadig vende tilbake til dem, man finner hele tiden nye dimensjoner. Noen ganger er det de uforståelige sidene ved tekstene som gjør dem så bra, sier Breivik, grunnfagsstudent i idéhistorie.

«It\'s all been written in the book, but when there\'s too much of nothing, nobody should look» (Dylan 1967)

Det er utgitt utallige bøker om Dylan, og i disse dager utkommer Howard Sounes\' bok Fortellingen om Bob Dylan på norsk (Damm). Biografien følger Dylan gjennom hele livet, og byr på detaljert informasjon om Dylans privatliv. For detaljert, mener noen.

– Sounes er en gammel Sun-journalist, og det bærer boken preg av. Det er mer fortellingen om Dylans privatliv enn om musikken og tekstene. Sounes er stolt av at han har klart å grave frem fødselsattestene til alle Dylans barn, men det er kanskje andre ting man bør være mer stolt av i et verk på 500 sider, mener Bø.

Mygland synes boken er på grensen til å være spekulativ:

– Boken består i stor grad av damehistorier. Det er mange intriger å gripe tak i, utrolig mange damer, men jeg synes det er litt ufint. Dylan har alltid forsøkt å verne om privatlivet sitt, sier han.

Bø berømmer Damm for å ha oversatt en Dylan-biografi, men skulle ønske at forlaget heller hadde satset på en annen bok – for eksempel

Behind the Shades av Clinton Heylin.

– Men Sounes\' bok gir en god inngang for dem som liker å spekulere i hvem sangene handler om, og hva som ligger bak de forskjellige tekstene. Dessuten kan han være kritisk til Dylan, og det er bra, sier Bø.

«Got to be an important person to be in here, honey» (Dylan 1983)

Dylans personlighet er mye omtalt i boken. Den harde, arrogante holdningen til alt og alle, som har fornærmet utallige personer, og trukket til seg enda flere.

– Han gjør seg selv veldig mystisk, noe som virker forlokkende, mener Rem, EST-mastergradsstudent.

Hun kan forstå at det har vært mange damer i Dylans liv, og det gjør også Bø.

– Til og med jeg kan jo bli forelsket i Dylan. Det er ingen tvil om at han har en enorm karisma og tiltrekningskraft, sier han.

På mange måter er og forblir Dylan mystisk, selv om man leser den tykke fortellingen om hans liv. Selv ikke etter at han begynte å legge fra seg de mørke solbrillene han tidligere alltid gjemte seg bak, føler man at det er mulig å forstå Dylans personlighet.

– Han er åpenbart redd for å bli stemplet som én bestemt type person, og prøver hele tiden å forandre seg litt, sier Rem.

«Come you masters of war» (Dylan 1963)

Også på det politiske området er Dylan forvirrende. På 1960-tallet var han den store antikrigssangeren, et ikon for en hel generasjon. Mygland skal skrive hovedoppgave i idéhistorie om Dylans innvirkning på borgerrettighetsbevegelsens oppstandelse i USA, og hans innflytelse på 68\'er-generasjonens tankesett.

– Men i dag ser det dessverre ut som om Dylan har gitt opp. Han lager tekster som «I used to care, but things have changed», sier Mygland.

«Ah, but I was so much older then, I\'m younger than that now» (Dylan 1964)

Også Dylan merker at alderen begynner å tynge. På årets kritikerroste album Love And Theft er det mye fokusering på livets forgjengelighet.

– Dylan har fått dødsangst. Han er blitt en gammel mann, mener Bø.

Bø vet fortsatt ikke helt om han liker platen. Mygland er litt skuffet.

– Den blir bedre etter flere gjennomlyttinger, men det smeller ikke så hardt lenger. Gjennom tekstene skjønner man at fyren er i ferd med å avslutte livet, mener han.

Uansett er Dylan fortsatt aktiv.

– Det at han fortsatt gir så mange konserter, viser at musikken betyr mye for ham. Han kunne jo ha pensjonert seg for lenge siden, sier Rem.

– Er det noe dere misliker ved Dylan?

Fanpanelet klør seg i hodet. Misliker? Hva skulle det være?

– På ett område har han hatt dårlig innflytelse, sier Bø etter en stund.

– Mange fester, som kunne ha vært hyggelige, er blitt ødelagt av folk som prøver å spille Dylan-sanger på gitar. Men lenger vil jeg ikke gå!

«As the tune finally folded, I laid down the guitar, Then looked for the girl, Who\'d stayed for so long, But her shadow was missin\', For all of my searchin\', So I picked up my guitar, And began the next song». (Bob Dylan, «Eternal Circle», 1963).