Med vilje til å drite seg ut

– Trikset er å kjempe mot sitt eget hode. Å frigjøre seg fra all selvsensur og bare la kreativiteten flyte. Det er det som skaper god improvisasjon, forteller Helene Abrahamsen, erfaren deltager på Micetro, Teater Liksoms ukentlige improvisasjonsteater.

Onsdag i forrige uke feiret Norges største improvteater fire års jubileum ved å begynne sin syvende og mest intensive sesong på Det Norske Studentersamfund (DNS).

Kåt ekspresjonisme

Unge, litt mindre unge, veteraner, grønne, innadvendte, uredde. Alle de oppmøtte står samlet i en bred ring og med ett braker alt ut i et enormt leven. Oppvarmingen ser for en utenforstående mest ut som organisert galskap. Ledet av produsent Simen Hovd, skriker alle i et manisk kor og vifter armene rundt i været mens de løper rundt i brede sirkler. Om en drøy time skal noen av dem for første gang dette tiåret eksponere sin evne til å tenke raskt og kreativt for en fullsatt lillesal på DNS.

– Alle mulige mennesker trekkes til øvingene, forteller Hovd.

– Studenter, revisorer, lærere… Så lenge man har en grad av kåt ekspresjonisme, et snev av kreativitet og en eventuell vilje til å drite seg ut, hører du hjemme her.

Øvingene er åpne for alle og foregår på Chateau Neuf før forestillingen starter. Før showstart blir en eller to heldige nybegynnere plukket ut for å prøve seg på scenen med rundt ti av de mer erfarne skuespillerne.

Sadomachosistiske grotter

Selve konkurransen består av et dusin deltakere som kjemper om publikums gunst. Vinneren, som kåres til kveldens «Micetro», tildeles vandrepokalen – en innrammet hundrelapp. Scenarioene er skrevet på forhånd av et panel på første rad som informerer og regisserer skuespillerne underveis.

Etter at skuespillerne har improvisert seg igjennom et utall romstasjoner, øde øyer og sadomachosistiske grotter, er det opp til publikum hvem som går videre i hver runde og til slutt vinner.

– Følelsen du står igjen med når du vinner er noe av det deiligste i verden. En følelse av at du vet akkurat hvor du skal være, og at alt flyter naturlig. Det er et adrenalinkick som egentlig bare må oppleves, sier deltaker Ole Hval.

Produsent Simen Hovd nikker bekreftende og legger til:

– Derimot er ikke øyeblikket du står der og alt stanser særlig gøy. Men det fine med formatet er at hvis du har en dårlig dag, blir du i det minste stemt ut tidlig. På en måte reddes man litt fra seg selv og publikum trenger ikke se deg lenger.

– Ultimat kunstnerisk utladning

Blant de 25 veteranene og de gjennomsnittlig 15 nybegynnerne på hvert kurs er rundt halvparten studenter. Mange av disse går på skuespillerutdanningen ved Kunsthøgskolen og har lang erfaring, men skulder til skulder med disse står mange som aldri har satt sin fot på en scene.

– Det er i bunn og grunn lek vi driver med, forteller Helene Abrahamsen, som ved siden av å delta aktivt i forestillingene, underviser nybegynnere på kursene før teppet går opp.

– Det tristeste som skjer når man blir tolv, tretten år, er at man slutter å leke. Alle mennesker har et behov for å skape og være kreative. Lek er så utrolig menneskelig og enkelt.

Abrahamsen har drevet aktivt med improvisasjon i nærmere tre år, og forteller at en vellykket kveld kan holde motivasjonen gående i lengre tid enn man skulle tro.

– Jeg kan leve på en kveld hvor jeg gjorde det dritbra for to år siden. Det er derfor jeg driver med impro. Impro er den ultimate kunstneriske utladningen.