Design på samvittigheten

– Kanskje 90 prosent av de tingene som produseres, også her på AHO, er til for å øke forbrukerens status eller komfort – eller rett og slett fordi designeren må ha noe å gjøre. Det er derfor det finnes så mange massasjeprodukter.

Fra skrivebord til slummen

For en snau måned siden sto Lars Marcus Vedeler på pallen under utdelingen av Norsk Designråds Unge talenter-pris, som bidragsyter til et sanitetsbind med samfunnsansvar. Nå viser han veien gjennom korridorene på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) til et rotete arbeidsrom med ubehandlede betongvegger.

– Litt av et paradoks det der. Vi designere jobber ofte med mye rot rundt oss. Og dårlig lys, sier Vedeler.

Dermed er det kanskje ikke så rart at designstudenten dro langt fra kontoret for sitt seneste prosjekt. Sanitetsbindet Jani ble til under et feltarbeid i Kenya.

En ny sorts sosialantropolog

– I Kenya var det problemer å ta tak i overalt. Her i Norge er liksom alt løst allerede. Der følte jeg at jeg virkelig kunne bruke faget mitt.

Innsatsen til Vedeler og fire medstudenter resulterte i det Designrådet har beskrevet som «et imponerende eksempel på en respektfull omgang med en kultur, hvor designeren går organisk inn i den og bidrar konkret og positivt».

– Det spesielle her var at vi begynte med et materiale (planten vannhyasint, journ.anm.), og deretter lette etter et behov i kulturen. For å finne det dro vi rundt og intervjuet folk, og vi levde til og med en dag som en slumfamilie.

Vannhyasintens enorme absorberingsevne og observasjonen av at menstruerende kvinner i den kenyanske slummen ikke hadde annet enn avispapir og filler å ty til, førte til slutt til ideen om å lage sanitetsbind av planten. Hvis Jani kommer i produksjon vil den både tilby et bruksområde for den lokalt svært forurensende vannhyasinten, og bedre hygieneforholdene betraktelig for de kenyanske kvinnene.

Prosjektet har gjort Lars Marcus Vedeler sikrere i sin sak.

Miljøhensynet: ufravikelig

– Miljøperspektivet bør ligge i bunn for ethvert produkt. Skal noe eksistere på tvers av miljøhensyn, bør det ha en veldig god grunn.

Uheldigvis har man i bransjen som helhet stort sett helt andre mål for øyet, skal vi tro Vedeler. Dét opprører.

– Å finne viktige problemer er jo ikke noe problem. Det er bare å lese avisa, sier han.

Gudløs mat

Hva som er miljøvennlig med et fiktivt varemerke som promoterer stamcellekjøtt, er kanskje ikke helt opplagt. Likevel sikret det Vedeler og prosjektet hans Godless en tredjeplass blant fjorårets Unge talenter. Og det var ikke fordi han prøvde å ta æren for andres forskning.

– Stamcelleforskningen var jo ikke min jobb i det hele tatt. Min jobb var å gjøre det tilgjengelig. En designer skal oversette teknologi til noe meningsfylt for mennesker.

Stamcellekjøtt har nemlig et potensial for enorme ressursbesparelser. Ved siden av at produksjonen vil bli mer tids- og energieffektiv, samt kreve mindre beitemark, kan det føre til en dramatisk nedgang i metangassutslipp. Husdyr står i dag for 18 prosent av disse. Foreløpig er imidlertid ikke laboratoriematen særlig appetittlig.

– Problemet er at kjøttet bare kommer i kjempetynne ark. Dermed var tanken å gi maten en helt ny estetikk ved å spinne arkene sammen til tynne tråder jeg så kunne veve og strikke med.

Ganske riktig sto det i juryens begrunnelse: «Maten fremstår ærligere enn mye annen mat som i dag oppfattes som naturlig, men som ofte inneholder flere kjemiske stoffer enn vi liker å tenke på.»

Snart må den unge designeren ut i jobb, vel å merke med mindre han begynner på doktorgraden. Det kan bety at han må gi opp mye av den friheten han nå har til å tenke så idealistisk og ukommersielt han bare vil. Men det er helt uaktuelt å begynne å utvikle massasjeprodukter.

– Jeg har en samvittighetsbyrde som fagmann. Tingene jeg gjør må gi mening for meg.