Psykologisk spill, bladfingre og boksekappe

– Er dere klare for åpningskastet? runger det fra høyttalerne på Kiosken bar i Oslo. Over 100 mennesker har møtt opp for å overvære årets Norgesmesterskap i stein, saks, papir. 

I løpet av de neste timene vil de over 80 påmeldte spillerne konkurrere for å se hvem i Norge som har den skarpeste saksen, den tyngste steinen og det flateste papiret.

Men først er det altså tid for det innledende ritualet: åpningskastet. Opp på den ene siden av scenen kommer presidenten i Norsk forbund for Stein Saks Papir: Martin Giset. På den andre siden skritter den selvsikre legenden i sporten: Markus «Bladefingers» Thonhaugen. 

Bladefingers, som for anledningen har på seg en boksekappe, tar på enkelt vis åpningskastet med sin tunge stein i møte med Gisets sløve saks. Han er en spiller å bite seg merke i, skjønner jeg. Jeg får dessuten opplyst om at han har vunnet konkurransen flere ganger tidligere, både den «vanlige» og street… Street? 

– Street er et uformelt mesterskap på siden. 

Det sier Jonas Engan Wennberg, som sjonglerer stein, saks, papir-karrieren med robotikkstudier ved UiO og livet som småbarnspappa. Han tilføyer at i street så går man bare opp til tilfeldige folk og spiller mot dem, med falske penger man får utdelt som innsats. 

– Den med flest penger på slutten av kvelden vinner en brostein fra Youngstorget, sier han. 

Vinneren av den vanlige konkurransen derimot, får 1000 kroner og en stor pokal. Her er reglene strengere. Hvert spill består av tre runder. Førstemann til to seire i en runde vinner runden. Den som vinner to runder, går videre i konkurransen. 

– Men er det mer enn tilfeldigheter som avgjør hvem som går videre?

– I en individuell match er det en viss grad av tilfeldighet, men over tid er det stort sett de samme navnene som kommer høyt plassert, sier Wennberg. 

– Mye av det er psykologisk, og evnen til å justere i forhold til motstander er viktig. Noen går inn med en ren klar tanke om hva man skal gjøre, andre er flinke til å lese motstandere, legger han til. 

Wennberg er for øvrig med i styret i Norsk forbund for Stein, Saks, Papir. Han oppfordrer andre studenter til å bli med. Sammen pleier de å møtes omtrent en gang i måneden på en bar for å trene. 

– Det er åpent for alle, vi har ikke noen kontingent, man må ikke være medlem av foreningen for å kunne bli med, reklamerer han.

Barneskirenn

Wennberg spør meg om jeg skal delta selv. Jeg hadde egentlig ikke tenkt det. Men jeg tenker meg om og innser: Jeg må jo selvfølgelig delta! Første match går attpåtil bra, jeg går videre til 32-dels-finalen. Gøy! Jeg vinner neste match også. Interessant. 

Jeg spiller i tillegg litt street, men her går det ikke like bra. Snart har jeg tapt alle pengene.

– På street er det ikke bare spilling, det handler om å alliere seg med de rette menneskene. 

Det sier Thea Marstrander, etter at hun vinner hele street-turneringen. Med det mener hun at trikset er å samarbeide med venner. 

– Du spiller med venner, samler cash med venner, og går all-in med dem, fortsetter hun. På denne måten vil én på laget med nødvendighet ende opp med en heftig bunke sedler. 

Venner har jeg dessverre ikke mange av denne kvelden. Det er i grunn litt ensomt og trist å ikke ha noen heiagjeng, når motstanderne har hele hærskarer av jublende gutter og jenter. Men jeg lar meg ikke affektere. Etter å ha mistet alle mine penger mot kveldens mest anonyme spiller (en herr X ikledd solbriller, hette og munnbind), fokuserer jeg fullt og helt på den ekte turneringen. 

Det er her det gjelder. Virkelig gjelder. Og jeg holder koken, gjør det som regel dårlig den første runden, lærer meg motstanderen å kjenne og kommer alltid tilbake sterkt på slutten. Ja, jeg vinner gang på gang! Med ett har jeg havnet i kvartfinalen – og jeg vinner vitterlig den og! Hva er det som skjer? 

Bladefingers gir tips

En annen spiller som gjør det bra er Markus Thonhaugen («Bladefingers» fra åpningskastet). Kanskje han har noe å lære bort?

– Har du en strategi når du spiller? 

– Her er det bare å spisse ørene. Min sterkeste taktikk: Når du møter en urutta spiller, så vil vedkommende åpne med stein, og du vil ha en fordel med å åpne med papir.

Bladefingers peker på at dette kan skape et komplisert psykologisk spill blant de mer erfarne spillerne, hvor motstanderen vet at du vet at han vet, og så videre. 

– Proffe spillere vet når man skal stoppe sirkelen, legger han til.

Han sier også at teamwork er gull verdt når taktikken feiler. 

– Hvis taktikken har feila, be om en time-out, spør en teammate, og da kan det snus til din fordel.

Ifølge Bladefingers er folk ganske enkle å gjennomskue: Det er svært få som klarer å kun bruke tilfeldig valgte kast. 

– Folk er utrolig dårlige på randomiserte kast. Du kan få syv stein på rad i en datamaskin, men det er fremdeles random, avslutter han. 

Et lag har jeg ikke, jeg har heller aldri åpnet med papir. Likevel er jeg kommet til semifinalen. Er Bladefingers full av bullshit? Eller har jeg flaks? Eller kanskje jeg er veldig god på å gjennomskue motstandernes ikke-randomiserte kast. Hvem vet, nå er jeg i hvert fall i semifinalen og står foran et blikk jeg sent vil glemme. 

Med mordlystne øyne stirrer motstanderen meg dypt inn i min sjel. Jasså, så dette er din taktikk. Du psyker ikke meg ut! 

Vi spiller påfallande likt, helt til det bare er en runde igjen. Den første til å vinne det neste kastet kommer til finalen. Finalen! Merkelig nok kaster vi det samme – stein – igjen og igjen. Hvem tør å bruke papir? Jeg er feig og kaster nok en gang stein, mens han endelig kaster papir. Det måtte skje. Jeg er ute - tror jeg. 

Nei, kastet hans viser seg å være et feilkast! Hans skjeve papir kan tolkes som en saks. For en flaks! Ok, en gang til. Nå gjelder det. Jeg velger i dette intense psykologiske spillet å kaste stein igjen. 

Hva kaster han? Saks! Jeg er videre til finalen! Jeg er offisielt blant de topp to beste i stein, saks, papir-spillerne i Norge. 

Dette er ikke over

Nå er jeg oppriktig nervøs. Jeg må ut og ta en røyk. Mens jeg står ute runger det i høyttalerne: 

«Kan Mathias Basma Moen komme opp til scenen». 

Jeg går usikker inn og opp. 200 beduggede øyne stirrer på meg. Men hvem skal være den andre finalisten? Ikledd boksekappe, svære boksehansker og solbriller kommer motstanderen min opp på scenen. Selvfølgelig, kunne det være annerledes? Foran meg står selveste Bladefingers. Mannen, myten, legenden. Storspilleren med hele 15-års erfaring i gamet, som kan skilte med gull i 2010, bronse i 2011 og gull i street i 2021. 

Hva har jeg satt meg opp imot? Er det bare flaks at jeg har kommet så langt? Jeg skjelver, føler på hele kroppen at jeg kommer til å bli overkjørt, nedverdiget, ledd ut. Pust ut, Mathias! Jeg manner meg opp og gjør meg klar.

Det starter dårlig. Bladefingers vinner tre kast på rad. Men dette er jeg vant til nå: Jeg spiller ikke godt før jeg har lært meg hvilke trekk motstanderen vanligvis gjør. Og med ett er det jeg som vinner tre ganger på rad! 1-1. Siste avgjørende kast. Ett kast igjen! Så nærme er jeg seieren! Jeg faller litt ut av sonen, kjenner pulsen dirre i tinningene. Bladefingers tar en time-out. Taktikken hans har feilet, vil han opplyse om senere. 

En lagspiller hvisker ham noe i øret. Så er det game, siste game: «1, 2, 3, 4!». 

Jeg vet ikke hva jeg velger før jeg gjør det: Jeg holder peke- og langefingeren min fremme. Jeg har valgt saks. Foran meg har Bladefingers, likesom en ekte bokser, knyttet alle fingrene sine sammen. En gigantisk, buldrende, fryktinngytende stein knuser min skjøre saks. Jeg har tapt! Skuffelsen veller som en bølge over meg. 

Men skal man være skuffet over å tape mot en kjempe som Bladefingers? Selvsagt ikke! Jeg er Norges nest beste i stein, saks, papir! Journalist-debutanten som ikke hadde tenkt å være med engang. Men jeg vet også at dette ikke er over. Jeg har oppdaget et talent jeg ikke visste jeg hadde. Min stein, saks, papir-karriere har bare så vidt begynt. 

Vi møtes igjen, Bladefingers!