Norsk sosiologi slaktes

«Hvis Frønes bok er representativ for fagets tilstand i Norge i dag, kan det like gjerne legges ned.»

Slik lyder dommen i Morten A. Strøksnes’ anmeldelse av UiO-professor Ivar Frønes' nye bok, «Annerledeslandet», i fagtidsskriftet Prosa. Boken har fått flere gode kritikker, men Prosa-anmeldelsen er en regelrett slakt, og ender med at Strøksnes stiller spørsmålstegn ved norsk sosiologis eksistensrett.

«En gang var sosiologi et meget ambisiøst fag. Det avdekket skjulte sammenhenger. Var et instrument for framskritt. I stede for å vokse opp og bli modent har faget blitt boende på hybel i sokkelleilighet hos opphavet», skriver Strøksnes, og konkluderer med at norsk sosiologi ikke har produsert en eneste klassiker.

– Må nå ut

– Tull, sier Ivar Frønes om Strøksnes' utsagn.

– Jeg regner med at han har tenkt til å si noe mer om sosiologien med bakgrunn i empiriske forhold. Ellers blir Prosa bare en sånn synsegreie.

– Hva synes du om dagens norske sosiologi?

– Det er så enormt spredt og mye internasjonal publisering, sier

Frønes, og påpeker at enkeltstående forbilledlige bøker i de fleste fag er erstattet av store løpende prosjekter. Ifølge Frønes ligger problemet et annet sted:

– Fagene har ansvar utenfor de snevre vitenskapelige rammer. Vi må kunne klare to ting: intern vitenskapelig publisering og populærvitenskapelige bøker, sier han, og trekker frem Nils Christies bøker og Kjetil Rolness’ «Med smak skal hjemmet bygges» som en god illustrasjon på hvordan man kan skrive faglig, og samtidig nå bredt ut.

Sosiologiske hull

– Det er så mye servilitet ellers i akademia at jeg setter pris på et fagtidsskrift som Prosa, med takhøyde for slik kritikk. Men når det er sagt, må Strøksnes ha hatt en dårlig dag da han skrev anmeldelsen, sier forfatter, skribent og sosiolog Kjetil Rolness, som synes kritikken blir urimelig.

– Jeg får lyst til å brukes Strøksnes mot ham selv. Han skriver: «Sosiologien var et instrument for framskritt. Blottleggingen av «feil» og skjevheter av strukturelle og institusjonell art var i seg selv en pådriver for at disse bli reparert eller opprettet». Det er to krøkkete og meningsløse setninger, med en faktafeil og tre skrivefeil. Hvis en først er vrang, kunne en sagt at hvis dette er representativt for norske faglitterære kritikere i dag, så kan virksomheten like gjerne legges ned først som sist, sier Rolness.

Samtidig er han enig i noe av kritikken.

– Jeg savner den essayistiske sosiologien som nettopp Frønes, Andreas Hompland og Nils-Fredrik Nielsen sto for på 80-tallet. Store, teoretiske bidrag har vel heller ikke kommet fra norsk sosiologi siden den gang.

– Spissformulert

Geir Høgsnes, professor og instituttleder ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO, er ikke imponert over Prosa-anmeldelsen.

– Den slår nok litt for hardt. Men det er jo ikke noe uvanlig fra den kanten, sier Høgsnes.

– Å legge ned sosiologi på bakgrunn av en bok, sier mer om anmelderen, enn om norsk sosiologi. Strøksnes referer til en gullalder. Vi kan ikke ha gullalder til evig tid, fortsetter Høgsnes, og understreker at mye av instituttets forskning blir godt mottatt.

I en e-post til Universitas vedgår Strøksnes at hans egen kritikk er spissformulert, men at den likevel kan være et utgangspunkt for en debatt om sosiologiens stilling.

– Hvor ble det av de storslåtte ambisjonene? For førti år siden skrev for eksempel Ottar Brox «Hva skjer i Nord-Norge», og ga en ny virkelighetsforståelse overfor myndighetenes og de sosialøkonomiske planleggerne. Hvorfor skapes det ikke lenger slik utfordrende sosiologi? Alle fag har jo «gullaldre», uten at de har implodert slik sosiologien langt på vei har.