Nynorsk ledertrøye
Tonesatt lyrikk gikk rett hjem hos juryen.
Electric Ladyland
Svein Egil: Detta var jo ganske energisk og velutført ballerock. Også er det
jenter som speller, men det spiller jo ingen rolle, så lenge sjangeren heter ballerock, eller hvordan det nå var. Rett fram, streit, helt ok, ikke mer, ikke mindre.
Karakter: 5/10.
Carline: Feministen i meg bråvåknet da jeg satt på dette bandet. Rappkjefta jenter
som spiller rock'n roll! Og de må ha guts for å kalle seg opp etter en Jimi Hendrix-plate. Dessverre synker adrenalinnivået drastisk i løpet av de to låtene. Ikke fordi jentene ikke står på og rocker, men fordi låtmaterialet ikke holder mål med attituden. Underholdende nok, men ikke fullt så elektriske.
Karakter: 5/10.
Torstein: Electric Ladyland er som Surferosa, men med kun jenter i bandet.
Slåande likheit mellom dei to, men når vokal og det instrumentale er betre hjå Surferosa, så blir det vanskelig å hevde seg.
Karakter: 5/10.
Ellen Sofie: Disse jentene spiller rock med en skrikende vokalist som høres litt ut som en tøffere versjon av Gwen Stefani. Jentene rocker som bare det, med dessverre er det ikke tøft nok. Det blir for platt og uoriginalt til at jeg hadde giddi å kjøpe skiva deres.
Karakter: 4/10.
Samlet: 19 av 40.
Jezebel
Svein Egil:Rock uten egenskaper, pleier jeg å si om sånt som det her. Jeg skrudde det av for å teste om jeg kunne huske noe av det jeg nettopp hadde hørt – og det kunne jeg. Men så skrudde jeg på igjen, og da viste det seg at det jeg trodde jeg huska egentlig var en låt av Electric Ladyland.
Karakter: 3/10.
Carline: Jezebel lager grei og vennlig symfonisk popmusikk i sjangeren Tori Amos,
Fiona Apple, osv. Hvis de blir spilt på radioen, kommer jeg ikke til å løpe bort og bytte kanal. Kanskje nynner jeg litt på melodien, og forundrer meg en stund over linjen «Beam me up now Scotty» i en jentepoplåt. Men jeg kommer heller ikke til å huske bandet etter at låta er ferdig.
Karakter: 5/10.
Torstein: Fyrstelåta «My Phantom Limb» er ein del Tori Amos med tanke på vokal
og bruken av piano, medan det resterande er TOOL på slankepillar.
Koseleg og greitt nok dette, men ikkje heilt oppe på stjernehimlen enda.
Karakter: 5/10.
Ellen Sofie: Å bruke navnet på en Shins-låt (vel, nesten da), skaper visse forventninger. Derfor er det ekstra skuffende at bandet viser seg å ha daffe rytmer, kjedelige trommer og en kvinnelig vokalist som prøver å etterligne hu i Evanescense. Det tar seg litt opp i andrelåta, men er fort glemt.
Karakter: 4/10.
Samlet: 17 av 40.
Synkoke
Svein Egil: I all verden? Så det var her Erik Bye ble av. Etter at han daua, tok
han bolig i et progband fra Vestlandet. Nei, nå må jeg slutte å tulle.
Det har ikke vært så mye fin kystprog her til lands etter at Thule mista grepet en gang tidlig på 90-tallet. Men jeg skulle ønske meg litt råere lyd, jeg.
Karakter: 7/10.
Carline: Hadde jeg bare basert anmeldelsen på Synkokes ene låt, «Farefull ferd»,
hadde de fått en 10. En herlig rar, vakker, rivende gal og – jeg hadde ikke tenkt å bruke ordet – original blanding av jazz og sjømannsballade. Dritbra.
Den andre låta, «Ljos framtid», er moderne jazzrock med tydelig Jaga Jazzist-preg. Litt mindre spennende, men bra og intenst spill.
Karakter: 9/10.
Torstein: Ein liten godbit her. Variert uttrykk som strekker seg frå å deklamere litteratur til instrumentale krumspring. Blir som å mikse Jakob Sande med The Mothers. Gjev meg stor glede å låne øyret til eit orkester som brukar riktig talemål!
Karakter: 7/10.
Ellen Sofie: Veldig vellykka å sette musikk til en sjømannsvise, som i tillegg blir proklamert på lyrisk nynorsk. Det er så vakkert, kraftfullt, rytmisk og fengende at jeg blir sittende og måpe. Særlig koringa gir meg grøsninger av det gode slaget. Førstelåta minner litt om Jaga, med sin jazzinspirerte saus av saksofon, trompeter og piano. Og er det en klarinett som smyger seg inn? Synkoke har rett og slett klart å gjøre dagen min bedre.
Karakter: 9/10.
Samlet: 32 av 40.
Slow Painters
Svein Egil:Man synger ikke sånn som dette lenger. Detta høres gammalt ut, og jeg liker det bedre når det høres ut som Cohen enn som Dylan eller Stones.
Rett fram, streit, helt ok, ikke mer, ikke mindre. (Med fare for å
gjenta seg selv.)
Karakter: 5/10.
Carline:Slow Painters er inne på noe. De låter bare som de ikke helt vet HVA selv.
«Live Our Lives In Fear, Yeah» er perfekt i all sin fuck-me-sjarm, fra en herlig åpning via ramlende gitarsoloer til den frekke tittelen. Andrelåta er rotete, Dylan-inspirert bluesrock med munnharpe og greier. Gutta har sjarm og melodisans, de må bare skjerpe seg lite grann.
Karakter: 7,5/10.
Torstein: Kast the Strokes og Mando Diao i ein blender, og dette er det du får ut
etterpå. Går fint an å drikke det og du veit at dette er sunt, men eg har meir lyst til å drikke glasscola med originalane.
Karakter: 5/10.
Ellen Sofie: Slow Painters spiller urtypisk hørt-det-før- studentrock. De kjører på med munnspill og hele pakka. Prøver de å leke Dylan? Jeg liker i så fall originalen mye, mye bedre.
Karakter: 4/10.
Samlet: 21,5 av 40.
