
På flygende tepper til Tanzania
Spennende kulturmøter, lærerike utfordringer og malaria. Det er noe av det studentene fra NMH og KHiO sitter igjen med etter endt opphold i Tanzania.



KULTURSAMARBEID: Hva skjer når musikere, dansere, akrobater og nysirkusartister fra Norge, Kenya, Etiopia og Tanzania møtes? Det fikk studenter fra Norges musikkhøgskole (NMH) og Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) svar på i november. Da tilbrakte de 17 dager like utenfor Tanzanias hovedstad Dar es Salaam, i regi av programmet UMOJA – cultural flying carpets.
Programmet jobber for fred og utvikling gjennom internasjonalt kultursamarbeid.
– Det handler om å bryte ned grenser mellom landene, forteller Eyolf Dale, student ved NMH.
– Litt av poenget er at nordmenn skal få et annet bilde av Afrika enn sult, supplerer medstudent Ingrid Stige.
Dale ble overrasket over hvor store forskjeller det var mellom menneskene fra de landene som var samlet.
Det er jo snakk om naboland, men på mange områder var det som Sverige og Kina Eyolf Dale, student ved NMH
– Det er jo snakk om naboland, men på mange områder var det som Sverige og Kina, sier han.
Improvisert
Før de møttes hadde hver nasjon forberedt en forestilling som ble vist for de andre i campen.

– På den måten ble vi kjent med hverandres forskjellige nasjonale uttrykksmåter, sier Vilde Sparre Jansen, masterstudent i koreografi.
Deretter ble de satt sammen i grupper på tvers av kunstform og nasjonalitet.
– Hva gjør du når du vil lage noe med to akrobater fra Kenya, tre dansere fra Tanzania og fire sirkusartister fra Etiopia?, spør pianist Dale.
– Jo, man tar den første ideen som faller noen inn, og så kaster resten seg på og utvikler noe sammen. Det er klart at turen og samarbeidet har brutt ned flere barrierer.
Uvante forutsetninger
Noe av utfordringen i Tanzania lå i å jobbe under andre forhold enn det studentene var vant med. Bassist Sebastian Haugen forteller om hvordan man fikset problemet med ledninger som ikke var jordet på egenhånd.
– En fyr beit av en ledningsstump, tok en pinne og bandt ledningen rundt før han stakk den i jorda. Så var ledningen jordet!, forteller han.

– Og en dag klarte jeg ikke å spille gitar. Jeg tok den opp, men fikk bare støt på støt. Så fikk jeg beskjed om at jeg måtte ta på meg sko. Problemet var at jeg gikk barbeint, sier gitarist Stian Larsen.
Sparre Jansen synes det var fint å få bryne seg på å jobbe under andre forhold enn vanlig. Samtidig satt hun pris på å se den ekte gleden mange av utøverne hadde av å bevege seg.
– Vi har lett for å klage, mens de koste seg når de fikk danse for oss i et lite, lite studio, sier hun.
Klaging ble det nok kanskje likevel hos den norske gjengen under oppholdet.
– Det ble mange sykebesøk, sier Sparre Jansen og ler.
For i alle fall ni av de rundt 20 nordmennene som var med fikk en heller uønsket gave av myggen der nede. Malaria.


– Selv om alle forholdsregler var tatt, sier Anja Eline Skybakmoen.
Heldigvis var ikke malariaen av den mest alvorlige sorten.
Kultur i fokus
Selv om det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som er forskjellen mellom kulturene som møttes i Tanzania, er det en ting musikkstudentene har merket seg:
– Hvilket fokus musikken får. Noen av de vi møtte brukte musikk for å understreke det som ble vist på scenen, mens vi tenker mer på at musikken står alene, sier Dale.
Også sangerne opplevde en forskjell på det området.


– Vi ser jo på oss selv som musikere, men det var visst ikke så vanlig for mange der, forteller Julie Lillehaug Johnsen.
Koreografistudent Sparre Jansen opplevde utfordringen i måten de ulike landene tenkte scenekunst på.
– I Norge er vi vant til å tenke rom, dekonstruksjon og asymmetri. I Afrika er det heller symmetri som gjelder, og at noe ikke foregår midt på scenen var nytt for dem, sier hun.
Samarbeidet gikk likevel bra og endte i en lang og godt besøkt forestilling, som ble vist fram i en park midt i Dar es Salaam.
– Unikt
Afrika er ikke bare enten-eller. Ikke kun sult, men heller ikke bare rosenrødt og glade mennesker som danser og synger. Det er studentene opptatt av å få fram.
– Menneskene der er ikke en homogen masse. Det er forskjellige mennesketyper, det er jo det som gjør det spennende, sier Larsen.
Det er tydelig at det er møtet med mennesker som sitter best igjen.
– Å få være sammen så mange mennesker med så mye lidenskap for det de driver med og samtidig få jobbe i de omgivelsene vi var i. Stemningen i campen var positiv, helt unik. Det var deilig å få fokusere på en ting og skape noe sammen, avslutter Sparre Jansen.