På sporet av Habermas

Gjennom snart et halvt århundre har Jürgen Habermas vært en intellektuell bauta i internasjonal akademia. Med banebrytende tanker innen sosiologi, filosofi, teologi og juss, blir han plassert «der oppe» sammen med Michel Foucault og Jacques Derrida. Det var derfor få kontroverser å spore da det ble kjent at Holbergprisen på 4,5 millioner kroner var tildelt Habermas.

– At Habermas vil bli ansett som Tysklands viktigste intellektuelle i andre halvdel av det 20. århundre, er jeg ikke i tvil om, sier Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo (UiO).

Han var, som eneste nordmann, en av Habermas' studenter mellom 1985 og 1990.

– Habermas har betydd mye for meg faglig og personlig. Han var en intellektuelt krevende, men svært givende veileder. Han er en mann med temperament: Det var særlig de franske postmoderne tenkere hans teutonske vrede gikk ut over, sier Vetlesen.

«Utilgjengelig»

Hvordan står det så til med Habermas blant Blindernstudentene? Masterlesesalen på sosiologi er en naturlig start. Men lite respons: «Høytsvevende», «utilgjengelig», er alt sosiologistudentene vil si om den tyske filosofen. Vi konfronterer sosiologiprofessor og Habermas-ekspert Ragnvald Kalleberg med studentenes manglende interesse.

– De har i alle fall hatt en del Habermas på pensum; at han er krevende er helt riktig, men han har likevel bred appell. Forrige gang han var i Norge ble Aulaen fylt til bristepunktet; vaktmesteren kom og krevde at noen hundre måtte kastes ut på grunn av brannforskriftene, forteller han.

Selv ble han tidlig interessert i Habermas.

– I 1966 viftet Hans Skjervheim med Habermas sin første bok Teori und Praksis på en av sine forelesninger og lovet at denne mannen kom vi til å høre mer om. Vi skjønte at det var bare å starte å lese, sa en engasjert Kalleberg på Habermas-seminar i Eilert Sundts hus 22. november.

– Bør forbigås

Tilbake til studentene. På Humanistisk fakultet (HF) finner vi Tore Øgaard. Han har lest flere bøker av Habermas, og holder nå holder på med Teorien om den kommunikative handling.

– Habermas tilfører ikke filosofien så mye nytt, og bør således forbigåes i stillhet. Hans begreper om det diskursive tilveiebringer ikke noen ytterligere innsikter, konstaterer filosofistudenten.

Interesse uten begeistring altså. Tilbake på Det samfunnsvitenskaplige fakultet (SV) treffer vi Merete Dertz – hun studerer sosiologi og er begeistret.

– Jeg ser på Habermas som et viktig verktøy for å forstå sammenhengen mellom religion og samfunnssystemer. Han er et ideal og en veldig inspirasjon. Jeg føler at det er enklere å forholder seg til historien vitenskapelig sett med Habermas sin forståelsesramme, sier hun, og tipser oss om en annen habermasianer; Gunnar Aakvaag.

Uvurderlig

Gunnar Aakvaag er universitetslektor i sosiologi og er allerede på plass i Bergen for å forberede seg mentalt til Habermas-seminaret.

– Jeg fikk min intellektuelle pottetrening på 90-tallet med Foucault og Derrida som de store stjernene. De var den intellektuelle overbygningen for oss; generasjon-X, der alt skal være lek og ironi. Særlig Derrida representerer denne veldig lekne og ironiske, men også totale kritikken mot hele det moderne prosjekt. Derfor ble det en lettelse å lese Habermas. Han er mye mer konstruktiv i sin kritikk av det moderne samfunn, forteller han.

Habermas lever tydeligvis ennå på Blindern. Vi lar filosofiprofessor Vetlesen avslutte:

– Habermas er det nærmeste vi i dag kommer en filosof med popstjernestatus. Hans bidrag innen sosiologi og filosofi sees på som uvurderlige.