PISA, tilgi dem

I vår kunne man lese i Universitas at 93 studenter hadde skrevet under en klage med mål om lavere sensurkrav etter eksamen i Mikroøkonomi 2. Jeg har selv tatt faget og kan fortelle at det ikke akkurat er kjent for å være plankekjøring. Da jeg leste saken, så jeg for meg en drakoniansk emnekoordinator som fortjener litt pushback, og heier egentlig skikkelig på studentene.

Det var før jeg leste eksamensoppgaven. Alle spørsmålene hadde minst en hel forelesning dedikert til seg. Jeg sier ikke at oppgavene var lette, men så ille var de ikke. Likevel tenkte hele 93 mennesker at dette var urettferdig nok til å klage på.

Hendelsen er representativ for en teori jeg har, styrket av forrige ukes PISA-resultater. Lærere og professorer vil ikke si det selv, men de er egentlig drittleie av at de opprettholder den samme standarden som alltid og at vår generasjon bare gjør det dårligere og dårligere. Det verste er at vi ikke skjønner det selv. Samtidig kunne man forrige uke lese at 40 prosent av Norges tiendeklassegutter klassifiseres av OECD som funksjonelle analfabeter. Det er helt sykt bekymringsverdig og fortjente mye mer spalteplass enn det fikk i den utålmodige medieverdenen vår.

Å kjefte på individet er bortkastet energi. Vi blir jo dummere over hele linja, og da tar ikke viljestyrken vår oss så langt. Noe annet kan også anerkjennes. Om man fikk i oppgave å designe et miljø for å minimere akademiske prestasjoner, tror jeg ikke dagens realitet er langt unna sluttresultatet ditt. Først fikk vi skjermen med sosiale medier og mistet all interesse for gamle kjedelige bøker. Deretter fikk vi KI-modeller som kan gjøre skrivingen for oss også. Når man legger til en handlingslammet regjering i møte med globale teknologiselskaper inn i miksen, er jeg overrasket over at hele 60 prosent av tiendeklassingene ikke er analfabeter. Lesing og skriving virker jo helt tjuende århundre.

Bortsett fra å skrive prompts, da. Det må man jo kunne.